Original Nilsen kom til verden, og inn i livet mitt, i 1982. Og ble.
Jeg var sju år. Lillebjørn Nilsen satt der på plateomslaget og lot seg ikke affisere av alle de mer eller mindre slitsomme fasene jeg skulle gjennom; Carola, Bobbysocks og Pernilla Wahlgren med de rosa solbrillene. Det var mye som fascinerte et barnesinn. Det flakket hit og dit. Lot seg begeistre av neonfarger og glitter og pop. Det var tross alt åttitallet.
(mer…)Futuristisk jazz? Speisa rock? Funky elektronika?
I hvert fall veldig tøft!
I november hadde jeg tilfeldigvis to DJ-oppdrag med science fiction som tema. I tillegg til å gå gjennom egen samling på jakt etter låter, band og skiver som på en eller annen måte kunne relateres til det ytre rom eller framtida, søkte jeg etter ny musikk.
(mer…)Det er på tide å stå fram. Jeg har dumma meg ut. Etter 21 år som DJ gikk jeg skikkelig på snørra.
Selvsagt har jeg gjort tabber før. Som å sette på feil side av en singel så det forventningsfulle publikummet aldri får klimakset jeg har lagt opp til. Eller å komme borti balanseknotten så halve lyden forsvinner, eller å rote til så overgangene mellom låtene ikke blir så elegante som jeg hadde tenkt. Livet er fullt av tabber i den størrelsesordenen, og det kan bli underholdende blogginnlegg av det.
(mer…)Da Pearl Jam kom susende inn i mitt tenåringsliv hadde de med seg noe helt nytt. Debutplata deres Ten, som kom ut 27. august 1991, hadde en råskap og intensitet som banet vei til nye steder i meg. Sjela mi skvatt opp, flaksa rundt i kroppen og la seg til rette igjen, nesten på samme sted som før, men ikke helt.
(mer…)Bob Dylan har alltid vært der. Jeg har ingen formening om når eller hvordan jeg oppdaget ham. Han var bare der. De må ha spilt Dylan hjemme, jeg husker platene fra den lille samlinga under stereoanlegget. For meg var Dylan en gammel gubbe allerede da. – Lever han fortsatt, husker jeg at jeg spurte en gang.
(mer…)6 NoMeansNo – Wrong
Jeg var ganske så fornøyd da jeg kom ut av UB6 i Trondheim med denne under armen en tilsynelatende alminnelig platehandledag midt på nittitallet. Dette var min første NoMeansNo-plate, og er fortsatt min favoritt i katalogen deres. Jeg ble rimelig lang i maska da jeg kom hjem og oppdaget at … det mangler en bit.
Den første plateutgivelsen Bob Dylan var med på, var – ved en tilfeldighet – Harry Belafontes Midnight Special. Historien om møtet mellom disse to bautaene i populærkulturen, er ikke bare historien om første gang Dylan ble utgitt på plate, det er også historien om hvor lett det er oppfatte en og samme situasjon forskjellig, om at man kan gå og tro man er mislikt i flere tiår uten at det stemmer.
(mer…)– Du har ikke tilfeldigvis sett trusa mi?
Det er bryllup, det er seint på kvelden, det har nettopp vært håndgemeng. Jeg står der og blar i platene, ser ut over gjestene og vurderer fram og tilbake hva jeg bør sette på idet det kommer ei småsvimmel ung dame bort til meg og spør etter trusa si.
(mer…)Med et ønske om å redusere mengden jordisk gods, har jeg gått kritisk gjennom alt jeg eier og kvittet meg med det jeg har ansett som overflødig. Til slutt gjensto bare én kategori. Den vanskeligste. Den som tar opp større plass enn noe annet: platesamlinga.
(mer…)«Næmmen, hvor har du fått alle de platene fra du, da, lille venn?»
Jeg har lyst til å snakke litt om gubbene, nærmere bestemt musikkgubbene. Som oftest når jeg har spilt plater på byen har det vært for et publikum som er yngre enn meg selv. (Det var i hovedsak disse mitt forrige innlegg fra DJ-bua handlet om.) Likevel hender det støtt og stadig at jeg har oppdrag der jeg spiller for gubber. Det er fint, vi liker ofte mye av den samme musikken, gubbene og jeg. Rett som det er kan jeg være skikkelig god til å spille musikk for gubber. Det er nok derfor jeg liker det så godt.
Men det er noen av disse gubbene som har litt tungt for det. (mer…)
Vinylplata er kommet tilbake. Vi har lest om det i avisene, vi har sett nye platebutikker sprette fram, vi har hørt folk snakke om den deilige, analoge lyden og vi har sett den ikoniske vinylskiva avbildet på T-skjorter, vesker og lommebøker. I interiørkatalogene kan man se stylede hjem med en platespiller i bakgrunnen, og et par strategisk plasserte vinylskiver ved siden av. Det er rett og slett blitt hipt med vinyl.
Vinylen er kommet tilbake. Dette har stått å lese i aviser og på nettsteder de siste årene. I de største byene, der platebutikk etter platebutikk ble nedlagt på 1990-tallet, har nye butikker som spesialiserer seg på vinyl åpnet. Folk snakker om den deilige, analoge lyden på vinylplatene, folk har bilder av vinylplater på veskene sine, på T-skjortene sine, man kan kjøpe svindyre rammer for å henge vinylplater på veggene sine. Det finnes utallige nettsider og bøker som hyller eller gjør narr av platecover.
Jeg kan begynne med den verste, så er den ute av verden: Hvis du ikke spiller noe hiphop nå så skal jeg ta en prat med sjefen din også skal jeg rævpule deg til du blør.
Albumkveld. Fenomenet har stått å lese om her og der de siste årene, mennesker møtes på et etablissement for å høre en plate fra ende til annen, uten å prate underveis. Jeg velger å se det som en kjærkommen protest mot multitaskingen, og mot den fragmenteringen og oppløsningen av albumformatet som skjer i vår tid, der folk plukker enkeltlåter og lager spillelister som de går rundt med i lommene sine. (mer…)
Første gang jeg så NoMeansNo var på Veita Scene i 1996. Jeg hadde hørt platene deres, men jeg visste ingenting om dem, jeg hadde ikke sett dem. Mens vi satt og ventet på at konserten skulle begynne så jeg en gammel, gråhåra gubbe vase rundt på scenen. Jøss, tenkte jeg, er det noen som har med seg bestefar på turné, så søtt. (mer…)