false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Strømmingens uutholdelige letthet

02.03.16 KL. 08:1

Vinylplata er kommet tilbake. Vi har lest om det i avisene, vi har sett nye platebutikker sprette fram, vi har hørt folk snakke om den deilige, analoge lyden og vi har sett den ikoniske vinylskiva avbildet på T-skjorter, vesker og lommebøker. I interiørkatalogene kan man se stylede hjem med en platespiller i bakgrunnen, og et par strategisk plasserte vinylskiver ved siden av. Det er rett og slett blitt hipt med vinyl.

Avspilling av LP-plate. Bildet er lånt fra pexels.com.

I en årrekke var salget av LP-plater så lavt at kategorien ble fjernet fra salgsstatistikken. Nå er salget økende. Samtidig hører vi at CD-en er død. For parallelt med oppsvinget i vinylmarkedet har man en langt større tendens bort fra fysiske format og i retning strømming av musikk. Strømming hadde i 2014 hele 75 prosent av musikkmarkedet i Norge.

Vi er et av de landene som i størst grad har omfavnet strømming og forkastet CD-formatet. Strømming er lettvint og billig. Det er praktisk og plassbesparende. Du har hele verden for dine fingre, i lomma på jakka, raskt inn i øret gjennom tynne ledninger, en evighet av musikk.

I ei tid da du kan få plass til utallige timer med musikk på innerlomma er det likevel slik at flere og flere mennesker velger å fylle opp hyllene sine med tunge, dyre vinylplater som de har båret hjem fra butikken eller posten. De betaler gjerne like mye for ei slik plate som det koster for to måneders fri bruk av en strømmetjeneste.

Vel hjemme må de investere atskillig energi i avspillingen av plata. Sammenliknet med å trykke på en knapp på datamaskinen eller en annen musikkavspiller, er prosessen med å sette på en LP krevende. I tillegg må man reise seg etter omtrent 20 minutter for å snu plata.

Noe så tungvint! Hvorfor i all verden gidder folk det?

I min masteroppgave i Studier av kunnskap, teknologi og samfunn ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier (KULT) ved NTNU har jeg belyst nettopp dette spørsmålet. Jeg intervjuet flere vinylentusiaster, hvorav de fleste jobber i bransjen. «Det er jo fordi vinylen har så god lyd», har folk gjerne sagt når jeg har fortalt dem hva jeg forsker på.

Funnene mine antyder at det ikke er fullt så enkelt. Lydkvalitet er bare en liten del av svaret. De fleste jeg intervjuet var opptatt av å «snobbe ned», de definerte seg bort fra de audiofile, som om det å være musikkinteressert skulle stå i motsetning til det å være opptatt av god lyd.

Kjærligheten til vinylplata handler blant annet om musikkalbumet, som er nært knyttet til vinylformatet. Det er hovedsakelig albumet som er kommet tilbake på vinyl. Singlene, som før var så populære, har ikke fått tilsvarende oppsving med vinylens gjenfødelse. Musikkalbumet har – i likhet med LP-en – høy status blant mange musikkinteresserte og ses gjerne på som det sanne uttrykket for artistenes kunstneriske visjoner. Albumet er et helhetlig produkt med en egen indre logikk, det er slik populærmusikk skal presenteres, mener mange.

Det er de små tingene vinylentusiaster snakker om med varme i stemmen: å trekke plata varsomt ut av coveret mens man passer på å ikke lage fingermerker, lukta av pappen, tyngden i hendene, følelsen av å føre stiften ned mot vinylen, den lille lyden idet nåla treffer, det at man må vise omhu, det at man må sette av tid. Ei LP-plate er ikke bare musikk, det er ei pakke som gir til både hender, øyne, ører og nese. For mange er vinylen også nostalgi, og det er et format mange assosierer med autentisitet og menneskelighet.

Sosiologen Zygmunt Bauman skriver i boka «Flytende modernitet» om hvordan vår moderne tidsalder dyrker det flyktige, hvordan alt skal endre seg hele tida, uten at man nødvendigvis spør seg om hensikten. Han mener det er viktig å holde fast ved noe, at det er en vesentlig del av vår menneskelighet. Samtidig viser han hvor forførende disse stadige forandringene er.

Øyeblikkets tidsalder er uimotståelig, ifølge Bauman. Vi kan ikke motstå fristelsen til å trykke oss videre til neste forslag på strømmetjenesten eller til neste sang på spillelista. Tenk om det er nettopp der vi finner lykken. Undersøkelser av faktisk bruk av strømmetjenester viser at svært mange ikke hører ferdig et spor før de hopper til det neste.

Marshall Bermans bok «All That Is Solid Melts Into Air» handler om hvordan gamle strukturer går i oppløsning og at alt «flyter utover». Alt blir lett og flyktig. Dette er en fin metafor på det som skjer med musikklyttingen. Stikk i strid med det forskerne hadde trodd er strømming blitt dominerende. Man kan si at musikken er «gått i oppløsning» i stedet for å være fast.

Det er dette mine informanter gjør motstand mot ved å kjøpe vinyl. Flere av dem gir uttrykk for at de trenger noe med litt substans, kanskje litt motstand, noe som ikke er for lett, noe som er mer enn summen av delene, noe helhetlig, noe varig. Noe man kan samle på. Noe man må jobbe litt med, for hvis man legger inn en innsats får man desto mer tilbake. Kanskje de ønsker noe som ikke inviterer til avbrytelse før etter i hvert fall 20 minutter, noe som tar såpass med krefter og tid å sette på at de legger merke til at de gjør det.

Det at salget av vinyl fortsatte å øke i 2015 kan tyde på at det er flere som ønsker noe slikt. Vinylen er konkret der mye annet er abstrakt. Vinylen peker bakover når så mye annet peker framover. Vinylen smelter ikke bort i lufta. «Den er der,» som en av dem jeg intervjuet så treffende og enkelt formulerte det.

Musikkalbumet er tungt både i konkret og billedlig forstand. Det er ladet med kulturell ballast, samtidig som det er sterkt knyttet til vinylformatet, som er stort og veier mye. Det er en motvekt til øyeblikkets tidsalder, der alt kan forandres uten at man rekker å tenke seg om, der folk kan virre rastløst fra spor til spor uten å feste seg ved noe.

Musikkalbumet på vinyl er noe å holde seg fast i, det kan jorde oss i en stressende hverdag, gi oss en pause til å sette oss ned og lytte ordentlig. Musikkalbumet på vinyl er oppmerksomt nærvær. Kanskje folk liker vinyl nettopp fordi det er så tungvint.

Dette innlegget sto på trykk i Dagbladet 18. februar 2016.

Fredag 4. mars 2016 skal jeg snakke om temaet i Kveldsåpent på NRK P1.

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: