Albumkveld. Fenomenet har stått å lese om her og der de siste årene, mennesker møtes på et etablissement for å høre en plate fra ende til annen, uten å prate underveis. Jeg velger å se det som en kjærkommen protest mot multitaskingen, og mot den fragmenteringen og oppløsningen av albumformatet som skjer i vår tid, der folk plukker enkeltlåter og lager spillelister som de går rundt med i lommene sine.
Til min store glede har musikkavdelinga ved Trondheim folkebibliotek begynt å arrangere slike kvelder, under det fin-fine navnet Hør, hør! – albumkveld. Sist torsdag var det Nina Simones ‘Nuff Said! som lå klar på spilleren, og den ble presentert av Kirsti Huke.
Rommet det foregår i er staselig, med stukatur og lysekrone, gode stoler og sofaer til publikum og – selvfølgelig – det ypperste hi fi-utstyr, stilrent og vakkert, både høyttalerne (B&W 802 Diamond) og platespilleren (Argon TT-1). Langs den ene veggen er en utstilling med bøker og plater (som alle er til utlån på biblioteket).
‘Nuff Said! er et liveopptak spilt inn 7. april 1968, kun tre dager etter at Martin Luther King ble myrdet. Kirsti Huke legger selvsagt vekt på denne historiske konteksten, konteksten som gjør plata større og mektigere. Og hun forteller litt om livet til Simone, som kom fra en fattig, svart familie i sørstatene og hadde en stør drøm om å bli klassisk pianist. Denne drømmen ble aldri virkelighet, svarte jenter kom ikke inn på den skolen hun hadde søkt på. I stedet brukte hun livet sitt til å spille «djevelens musikk» for å forsørge familien, en skjebne hun aldri ble fortrolig med og som hun, i følge Huke, var bitter for hele sitt liv.
Sekstitallet var en svært dramatisk tid i amerikansk historie, borgerrettsbevegelsen fikk større og større oppslutning, motkreftene var sterke og mektige, konfrontasjonene var mange og harde. Det handlet om respekt og menneskeverd av det mest grunnleggende slaget. Det var beinharde realiteter i livene til folk. Nina Simone var venn med Martin Luther King, så for henne var hans bortgang ikke bare en tragedie for bevegelsen, men også en tragedie på det personlige plan. Hun hadde en dobbel sorg. Hele konserten denne kvelden ble dedisert til Martin Luther King.
Det er en intensitet i framføringen på plata, en nerve. Noe står på spill. Mye. Noe er ferskt, sårt og upolert. Vi vet hva, men vi ville merket denne kraften også om vi ikke hadde visst hva det dreide seg om. Og Nina Simone briljerer. Ikke bare med sin intense tilstedeværelse, men rent teknisk, både på piano og vokal. Underveis i lyttingen skjønner jeg også hvorfor hun ikke likte å bli sjangerplassert, hun likte ikke at folk brukte betegnelsen jazz om musikken hennes. Selv kalte hun det Black Classical Music.
Et av de sterkeste øyeblikkene kommer når vi får høre en låt skrevet spesielt til denne konserten, til Martin Luther King. «This is written about him, for him, we had yesterday to rehearse it, so we’ll see.» Noe av det som gjør denne framføringen så kraftfull er kanskje nettopp det, låten er fersk, sangen er rå og ubearbeidet, som smerten. Akkurat denne låten ble avspilt fra et annet medium enn vinylplaten fra 1968, for på den finnes kun en forkortet versjon. Vi var så heldige at vi fikk høre den uavkortet.
For meg er det få historier som er så kraftfulle og store som denne, om borgerrettsbevegelsen og Martin Luther King, om stort menneskelig mot i en desperat tid, om ikkevold som svar på grov undertrykking og vold, trakassering. Det er slike historier som går rett i ryggmargen på meg, som får nakkehårene til å stritte. Når musikk som dette presenteres med et slikt bakteppe blir det kruttsterkt. «What will happen now that the king of love is dead», synger Nina Simone, som om det gjaldt livet hennes, og det slår meg at det var jo nettopp det det gjorde. Musikken toner ned og applausen runger i lokalet. Jeg kjenner historiens sus i kroppen, mellom ørene. Ser jeg en skjelving gå gjennom lysekrona? Simone prater litt. «Do you realize how many we have lost?» Hun ramser opp flere navn, blant andre Coltrane. Vi tåler ikke flere tap nå, sier hun, og lager noen lyder, en blanding mellom sang, hulk og klagerop, lyder fra et sted man ikke vanligvis deler med andre. Det er ekte sorg i de lydene der. «They are shooting us down one by one.» Hold sammen, beskytt hverandre, vi har ikke råd til å miste flere. Instrumentene stemmer i på ny og Simone gjentar «What will happen now that the king of love is dead?».
Noen sitter og nikker med hodet, noen har lukket øynene, noen nipper til te eller vin. Alle sitter vi musestille og lytter. Når siste låt toner ut, platecoveret har gått runden mellom alle menneskene i stoler og sofaer, da har jeg følelsen av å ha vært med på noe stort. Jeg har vært på min første albumkveld.
For det er selvsagt ikke bare musikken. Og det er ikke bare den historiske konteksten. Det er noe med å sitte slik i et rom og høre på en plate sammen med flere andre som alle har kommet utelukkende for å høre denne plata. Uten å gjøre noe annet samtidig. Kanskje blir det ikke det samme hjemme i stua.
Men likevel, jeg vet hva jeg skal se etter på neste platemesse.
PS.
Mer om Martin Luther King og borgerrettsbevegelsen i mitt innlegg om Harry Belafonte.
Se også min hyllest til vinylformatet.