Blogg

Å reise gjennom ei platesamling

Med et ønske om å redusere mengden jordisk gods, har jeg gått kritisk gjennom alt jeg eier og kvittet meg med det jeg har ansett som overflødig. Til slutt gjensto bare én kategori. Den vanskeligste. Den som tar opp større plass enn noe annet: platesamlinga.

Hvorfor sviktet FN i Rwanda i 1994?

Shake Hands with the Devil er historien til Roméo Dallaire, mannen som ledet UNAMIR (United Nations Assistance Mission for Rwanda) i 1994. Til tross for flere varsler om hva som var i gjære, ble ikke folkemordet avverget og 800 000 mennesker ble brutalt drept i løpet av tre måneder. UNAMIR var en fiasko. Hvordan kunne dette skje?

Sju ting jeg oppdaget i 2018

1.
Knut Arild Hareide har ikke bare en velformet nese, det er også bein i den.

2.
Moonlight Benjamin rocker mine sokker.

3.
Årets ord: Både «skjebnelandsmøte» og «fôrkrise» er bra ord det, men for meg er det «korrespondansesjakk» som er årets ord. Ikke bare er det et velklingende ord, det er også en finfin aktivitet. Å ha sjakkbrettet stående midt i et spill, å ta et trekk i ro og mak når det passer meg, å sende dette trekket til en motspiller et helt annet sted på kloden, i kodespråk. Rd1.

Musikk som har imponert meg: Mattis Kleppen

«En hel konsert med bare bass? Det må da bli kjedelig», tenkte jeg første gang jeg skulle på konsert med Mattis Kleppen solo.

Så feil kan man ta.

For Mattis er ikke som andre bassister. (mer…)

Sigbjørn Nedland – stemmen i radioen – fyller 70 år

Sigbjørn Nedland har vært der bestanding, inni radioen min, fra jeg var lita og sugde til meg alt jeg kunne av musikk. Han har vært der på NRK med den karakteristiske stemmen sin, fra før jeg skjønte stort av det han sa. Men jeg hørte stemmen, og jeg visste at jeg likte det den representerte, det forholdet til musikken. Det var en god stemme, en stemme som ville noe, som hadde noe å formidle. Noe som jeg visste var viktig for meg.

På syttitallet var han programleder for Pop spesial, på åtti- og nittitallet var det Pandoras jukebox, og så, de siste drøyt tjue årene, har det vært Jungeltelegrafen. Der spiller de såkalt verdensmusikk, eller «all den musikken som ikke passer inn i de andre kategoriene». Det var i den forbindelse jeg første gang snakket med Sigbjørn, på slutten av nittitallet. Jeg intervjuet ham om prosjektene hans til radioprogrammet mitt og han intervjuet meg om prosjektene mine til radioprogrammet sitt.

(mer…)

Musikk som har imponert meg: Gaye Su Akyol, tyrkisk surrealistsurfrock

Lyden av det moderne Istanbul, orientalsk surrealisme, surfgitar og tyrkisk sang.

Alle jeg snakket med på WOMEX lot til å være enige om en ting: Gaye Su Akyol var noe man måtte få med seg. Heldigvis hadde jeg vett til å høre på dem.

Bandet kommer ut på scenen med svarte masker foran øynene. De spiller fabelaktig instrumental surrealistisk surfrock i noen minutter før det skjer. (mer…)

Musikk som har imponert meg: Moonlight Benjamin

Musikken kalles voodoo-blues, haitisk rock, kreolsk roll; den blir omtalt som Black Keys møter Dr. John, karibisk voodoo-transe møter amerikansk syttitallsblues.

Ingenting av dette visste jeg der jeg lå på rommet i forkant av årets WOMEX-festival og hørte gjennom spillelista med årets musikere gang etter gang. Det var noen låter som alltid stakk seg ut, som grov seg inn i meg og ble hengende igjen der. (mer…)

Bekjennelser fra DJ-bua – del 2

«Næmmen, hvor har du fått alle de platene fra du, da, lille venn?»

Jeg har lyst til å snakke litt om gubbene, nærmere bestemt musikkgubbene. Som oftest når jeg har spilt plater på byen har det vært for et publikum som er yngre enn meg selv. (Det var i hovedsak disse mitt forrige innlegg fra DJ-bua handlet om.) Likevel hender det støtt og stadig at jeg har oppdrag der jeg spiller for gubber. Det er fint, vi liker ofte mye av den samme musikken, gubbene og jeg. Rett som det er kan jeg være skikkelig god til å spille musikk for gubber. Det er nok derfor jeg liker det så godt.

Men det er noen av disse gubbene som har litt tungt for det. (mer…)

Musikk som har imponert meg: Etenesh Wassié Trio

WOMEX (World Music Expo) 2018 var som vanlig en gavepakke av rare, fine og overrumplende musikkopplevelser. En av dem var etiopiske Etenesh Wassie og hennes to bassister. Ja, du leste riktig: Bandet består av én vokalist og to bassister, hvorav en på kontrabass og en på akustisk bass.

Og ja, det er sært. Riktig sært. Og særdeles vakkert i all sin utilgjengelighet.

(mer…)

Verden ved min pennespiss – om gleden ved håndskrift

Jeg liker håndskrift. Jeg liker å holde rundt en penn og kjenne at den glir over papiret. Jeg liker å se velformede bokstaver krølle seg fram på det tørre arket under hånda mi. For meg er det å skrive for hånd en glede i seg selv. Nå skal det sies at jeg skriver mest på datamaskin, det er jo ikke til å komme fra at det er svært praktisk. Men å forme bokstaver for hånd har for meg en verdi i seg selv. Det er et element i livet mitt jeg ikke er rede til å gi slipp på.

(mer…)

Om romanen, hvorfor jeg selger den selv og hvordan du får kjøpt den

Debutromanen min, «Alt annet enn sannheten», kom ut for halvannet år siden. Store deler av handlingen finner sted på Zanzibar, en øygruppe i Tanzania. Boka handler om fordommer på mange plan. Den handler også om møtet en norsk kvinne har med kulturen på Zanzibar.

(mer…)

Strømmingens uutholdelige letthet

Vinylplata er kommet tilbake. Vi har lest om det i avisene, vi har sett nye platebutikker sprette fram, vi har hørt folk snakke om den deilige, analoge lyden og vi har sett den ikoniske vinylskiva avbildet på T-skjorter, vesker og lommebøker. I interiørkatalogene kan man se stylede hjem med en platespiller i bakgrunnen, og et par strategisk plasserte vinylskiver ved siden av. Det er rett og slett blitt hipt med vinyl.

(mer…)

Om å sette pris på nyttårssteika

Nok ei jul er over. Du verden, som vi har kost oss! Det innebærer selvfølgelig å spise god mat. Før jul handler – eller hamstrer – vi til toppene på handlevognene nærmest vokser oss over hodet. Det skal ikke skorte på noe som helst når vi sitter der den ene juledagen etter den andre og koser oss så hardt vi bare greier. Vi må sørge for å ha rikelig med alt vi kan tenkes å få lyst på i løpet av juleuka.
(mer…)

Vinylplatas revansj i vår digitale tid

Vinylen er kommet tilbake. Dette har stått å lese i aviser og på nettsteder de siste årene. I de største byene, der platebutikk etter platebutikk ble nedlagt på 1990-tallet, har nye butikker som spesialiserer seg på vinyl åpnet. Folk snakker om den deilige, analoge lyden på vinylplatene, folk har bilder av vinylplater på veskene sine, på T-skjortene sine, man kan kjøpe svindyre rammer for å henge vinylplater på veggene sine. Det finnes utallige nettsider og bøker som hyller eller gjør narr av platecover.

(mer…)

Morfin er best på plate