false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

NoMeansNo – gamlingene er den nye ungdommen

19.05.13 KL. 10:1

Første gang jeg så NoMeansNo var på Veita Scene i 1996. Jeg hadde hørt platene deres, men jeg visste ingenting om dem, jeg hadde ikke sett dem. Mens vi satt og ventet på at konserten skulle begynne så jeg en gammel, gråhåra gubbe vase rundt på scenen. Jøss, tenkte jeg, er det noen som har med seg bestefar på turné, så søtt. Disse ordene beinfløy i skammekroken da bandet inntok scenen, med bestafar selv på trommer. Bakoversveis. Sjelden har vel ordet gubbe føltes mer malplassert. Disse fyrene spiller med en trøkk og en energi som sprenger enhver aldersgrense.

Siden har jeg sett dem hver gang jeg har hatt sjansen.

Nomeansno

NoMeansNo er et kanadisk band som ble dannet av brødrene Wright på slutten av syttitallet. Siden da har de turnert heftig, og de har en entusiastisk fanskare i Amerika og Europa. I tillegg har de gitt ut en hel haug med skiver (minst tolv LP-er og flere EP-er og singler), samtlige på vinyl selvfølgelig. Bandet har gjestet Trondheim mange ganger: Uffa, Veita Scene, Blæst.

I år spilte de på Blæst på selveste nasjonaldagen. Jeg har ikke gledet meg så mye til 17. mai noen gang. Selvsagt kjøpte jeg billett med en gang de ble lagt ut, og jeg fikk – som sist – billett nummer én. Den billetten har ligget og dirret i skuffen i månedsvis, skakende av forventning og glede.

Så er kvelden der, gjengen fra gamledager er samlet, vi har sett – og latt oss imponere av – oppvarmingsbandet Barren Womb. Så kommer Rob Wright på scenen, på alle fire, han reiser seg og gjør noen uttøyingsøvelser før han tar til å synge. Det slår meg at det ikke bare er den drivende tunge og kjappe rytmeseksjonen som gjør bandet, han har faktisk en imponerende stemme også. Så er de to andre bandmedlemmene på plass, lydbildet bygges ut og The Tower tårner fra scenen. Rob Wright behersker utmerket godt å synge samtidig som han herjer presist med de tykke basstrengene.

Energi er et stikkord når det gjelder NoMeansNo, energi og tempo. Energien som laver ned fra scenen kryper inn gjennom hver pore, den kommer fra gulvet og opp gjennom fotsålene, den tar bolig i kroppen til det blir fysisk umulig å stå i ro. En av gangene jeg så dem var jeg ikke helt i form til å røre så mye på meg, så jeg sto og dunket meg selv på låret med håndflata i stedet for å hoppe. Neste dag hadde jeg et digert blåmerke på låret, et blåmerke tegnet av bassen til Rob Wright, trommene til John Wright og gitaren til Tom Holliston.

Jeg står selvsagt helt fremst, etter kort tid er håret og klærne gjennomtrukket av svette. Det regner øl. Det drypper fra Rob Wright så det dannees en liten dam på gulvet under ham. Alt føles så riktig. Man er der man skal være, alt jeg er, gjør og vil er musikk.

Rob Wright

De leverer og leverer og leverer. De tidvis lange instrumentalpartiene blir aldri kjedelige. Er NoMeansNo verdens beste liveband? tar jeg meg selv i å tenke. Jeg hopper opp og ned til jeg ikke greier å hoppe mer. Og så fortsetter jeg å hoppe. Fordi det ikke går an å la være. Bassen er så fysisk.  (Dette må jo være den ultimate treningsmusikken, når man virkelig ikke greier å la være å bevege seg – prøv, og du vil få blåmerker av trykket.)

Jeg for min del håper de gjør som Bi Kidude, og leverer til de er over 100.

 

PS. På en av de mange konsertene jeg har sett fikk jeg kjøpt en tøyveske med påskriften OLD IS THE NEW YOUNG. Denne veska har tjent meg trofast gjennom utallige kilo matvarer før den til slutt takket for seg med et sprak. Jeg spurte naturlig nok om de hadde flere slike, hvilket de ikke hadde. Derimot ble mannen som solgte merchandise så glad for mitt engasjement at han ga meg en T-skjorte aldeles gratis.

Takk!

 

 

NoMeansNo - the people's choice

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: