false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Bekjennelser fra DJ-bua – del 2

11.11.18 KL. 01:1

«Næmmen, hvor har du fått alle de platene fra du, da, lille venn?»

Jeg har lyst til å snakke litt om gubbene, nærmere bestemt musikkgubbene. Som oftest når jeg har spilt plater på byen har det vært for et publikum som er yngre enn meg selv. (Det var i hovedsak disse mitt forrige innlegg fra DJ-bua handlet om.) Likevel hender det støtt og stadig at jeg har oppdrag der jeg spiller for gubber. Det er fint, vi liker ofte mye av den samme musikken, gubbene og jeg. Rett som det er kan jeg være skikkelig god til å spille musikk for gubber. Det er nok derfor jeg liker det så godt.

Men det er noen av disse gubbene som har litt tungt for det. De skjønner det ikke når det står ei (i deres øyne) ung dame der bak platespillerne, at hun plukker opp ei skive fra gulvet, legger den ned på tallerkenen og setter ned stiften. De får det ikke til å stemme.

Hva gjør hun der? Hvor kommer de platene fra? Hvem har latt henne håndtere dem? Når de oppdager at jeg ikke bare greier å sette på ei plate, men at det i tillegg er ei plate de selv liker, da er forvirringen total.

Noen, jeg vil si de fleste, av disse forbløffede gubbene henter seg fort inn, de skjønner sammenhengen ganske kjapt. Noen av dem smiler eller sier noe hyggelig, kanskje de gir meg en tommel opp. Noen av dem kommer og prater med meg, og det kan bli riktig trivelig. Jeg liker nemlig musikkgubber, og jeg elsker å snakke om musikk.

Men noen av dem har, som sagt, litt tungt for det. De skjønner ikke hvor jeg har fått tak i platene eller hvem det er som hele tiden forteller meg hvilken låt jeg skal spille og hvilken plate jeg finner den på. Noen av dem kommer opp til meg i håp om å komme til bunns i mysteriet. «Hvor kommer alle de platene fra?» spør de kanskje, i en hyggelig stemme. «Har du kjøpt dem helt selv?» «Men hvordan visste du hvilke plater du skulle kjøpe da?»

Det er ikke så greit.

Det kan være både artig og irriterende med disse gubbene som har tungt for det. Artig fordi jeg liker å bryte med sånne forventninger, jeg synes det er riktig stas å overraske. Tro meg, noen av disse gubbene blir vantro over min måte å være interessert i musikk på.

Men det er også irriterende. Fordi jeg tror vi skal snakke om musikk, men så må jeg først bruke masse tid på å bevise at jeg er musikkinteressert på ordentlig. Jeg må bruke min tålmodighet på å forklare at det faktisk er mine plater, at jeg ikke har arvet dem, men kjøpt dem selv, gjennom et helt liv, at jeg hører på dem, leser på dem og om dem, at jeg elsker dem.

Heldigvis har de fleste gubbene evnen til å oppfatte situasjonen og hente seg inn ganske kjapt. En av dem ble så glad over det som strømmet ut av høyttalerne – fet, gammel blues, ekte gæmlismusikk – at han etter å ha rost musikksmaken min opp i skyene utbrøt

«Du er … du er … du er JESUS!»

Det aller morsomste med dette var at den eneste gangen jeg har blitt kalt Jesus var under Blues in Hell.

Sjelden har jeg sett så mange musikkgubber som på Blues in Hell. Det er ikke så ofte jeg treffer folk jeg kan snakke med om musikk, så jeg blir veldig glad hver gang det skjer. Det var en av mange grunner til at jeg stortrivdes på Blues in Hell. Selv om jeg flere ganger måtte forklare at jeg hadde kjøpt platene helt selv.

Foto av Ranja bak miksebordet

DJ Ranja på gubbefestival. Foto: Blues in Hell / Erling Skjervold

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: