false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Dvele ved Dylan

23.05.21 KL. 07:1

Bob Dylan har alltid vært der. Jeg har ingen formening om når eller hvordan jeg oppdaget ham. Han var bare der. De må ha spilt Dylan hjemme, jeg husker platene fra den lille samlinga under stereoanlegget. For meg var Dylan en gammel gubbe allerede da. – Lever han fortsatt, husker jeg at jeg spurte en gang.

Utover tenårene begynte jeg å kjøpe mine egne Dylan-plater, og da jeg flyttet på hybel som nittenåring hadde jeg med meg en liten bunke. The Freewheelin’ Bob Dylan, Blood on the Tracks og Bringing It All Back Home. I neste runde ble det Blonde on Blonde og Highway 61 Revisited. Jeg ville ha alle.

Fotografi av en kjolekledt person som spiller sjakk, med omslaget til Bob Dylan at Budokan foran hodet sitt slik at det ser ut som Dylan som sitter der.
(Foto: Leon Borgersen)

Jeg hadde fått en gitar av stefaren min, og lærte meg å spille noen av låtene. Det låt redselsfullt, men jeg elsket det. Tekstlinjene i Tangled up in Blue som rant så deilig ned tunga og ut av munnen, de intrikate setningene som la ut på ville veier og hanket seg inn i rytmen igjen, hver gang; ordene det var så herlig å plassere etter hverandre i riktig rekkefølge og lire av seg. Denne opplevelsen ga meg enda større respekt for Dylan som låtskriver, følelsen av setningene hans som trillet ut av munnen min.

Fotografi av en gitar og en bok med tittel The Bob Dylan Collection.

Jeg forsøkte å lese Tarantula – Dylans eksperimentelle roman utgitt i 1971 – men likte den ikke. Kanskje jeg burde gi den boka en ny sjanse nå, noen tiår etterpå. Eller kanskje ikke. Et ord som beskriver Dylan er ujevn. Ikke alt han skaper blir til gull.

Veggene på hybelen min ble dekt av tekster. Jeg skrev hele It’s All Right Ma, I’m Only Bleeding på fargede ark, med min fineste håndskrift. Det er en lang tekst, og jeg måtte skjøte sammen flere ark for å få plass. Jeg nøt at ordene fløt ut av pennespissen og la seg til rette på arket. Det var ikke så nøye at det ikke var mine ord, det å stifte nærmere bekjentskap med dem på denne måten var en nytelse, på samme måte som det å spille og synge dem var det. Kanskje det handler om oppmerksomt nærvær, å ta seg tid til noe, å være i noe, dvele ved noe. Det var ikke tilfeldig at jeg brukte en linje fra nettopp denne teksten da jeg skulle lage et illustrasjonsfoto til mitt blogginnlegg om håndskrift. Min første assosiasjon til gleden ved håndskrift var det å skrive Disillusioned words like bullets bark med en fin penn.

Foto av en person som står med støvler og fiskestang innendørs. Omslaget til The Times They are A-Changin' med Bob Dylan holdes opp foran ansiktet på personen. Omslaget viser hodet til Dylan, og effekten er at det ser litt ut som det er Dylan som står der.

Nå har Bob Dylan bursdag, han er 80 år, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal feire det. Derfor skriver jeg denne teksten. For å ta meg tid til noe, til å være i noe, dvele ved noe.

Jeg har ikke hatt mange i vennekretsen som har vært Dylan-fans. Det har vært min egen greie (som så mye annet). Han har så gnagende stemme, har de sagt, og det kan jo være noe i det. Munnspillet er så slitsomt, har de sagt, og jeg kan være enig i det også iblant. Men likevel. Det er noe der som er sterkere og viktigere enn sangstemme og munnspill. Noe som gjør at Bob Dylan alltid har vært der og fortsatt er der. Som en selvfølgelig del av livet, av verden.

Sommeren 1995 spilte Dylan på Roskilde-festivalen. Jeg oppsummerte mine opplevelser fra den sommeren på rim, og et av versene begynte med
Dylan skuffa ikke da han var Tangled up in Blue
at jeg virkelig var der er nesten ikke til å tru.

Lille meg på store Roskilde med gigantiske Dylan på scenen. Han spilte låtene jeg hadde fått et så intimt forhold til. Dette var en av de gode konsertene. Det er en velkjent sak at Dylan kan være høyst variabel på scenen. Det var dette med ujevn.

Fotografi av boka Bob Dylan Chronicles volume one.

Heldigvis ga ikke Dylan opp skrivinga etter Tarantula. Chronicles vol 1 er en selvbiografi som skulle være den første av tre bind. Jeg rundet av mitt innlegg om den boka med å si at jeg gleder meg til bind to og tre, men nå vet jeg ikke lenger. Er det fortsatt noen som tror at de kommer? Det ville ikke vært ulikt Dylan å annonsere en trilogi uten å ha planer om å skrive mer enn det første bindet.

Interessen for Dylan har gått litt i bølger gjennom voksenlivet, men den har aldri forsvunnet. Jeg har sluttet å skrive ned tekster og henge på veggene, nå skriver jeg blogg i stedet. Jeg har sluttet å spille gitar og begynt å leke med platecover. Høyst forsiktig og respektfullt, selvfølgelig, for de platene skal først og fremst lyttes til. Det slutter jeg aldri med. Det er ingen som er så godt representert i platesamlinga mi som nettopp Bob Dylan, selv om jeg droppet planen med å kjøpe alle platene hans.

Fotografi av LP-er og CD-er med Bob Dylan.

At Bob Dylan nå er 80 år, at det skal komme en tid uten ham i verden, er vanskelig å ta inn over seg. Og at han i fjor, i en alder av 79 år, ga ut Rough And Rowdy Ways, hans beste plate på mange år, får meg til å undres over når den mannen skal slutte å overraske.

Forresten, jeg trekker tilbake det med at det kommer en tid uten ham i verden. Det gjør jo ikke det. Han er jo her, han er høyst nærværende ikke bare i mitt liv, mitt hjem, mine minner, men hos så mange av oss. Han er i vår kollektive bevissthet, i vår kulturhistorie, i våre arkiver. Bob Dylan kommer til å fortsette å være allestedsnærværende, til å være en vi kan dvele ved. Slik han alltid har vært.

Gratulerer med dagen da, Bob!

Tidligere blogginnlegg om Dylan:
Om selvbiografien Chronicles
Om hans første plateinnspilling med Harry Belafonte

Dylan er også nevnt i et innlegg om 2020, et innlegg om platesamling og et innlegg om Patti Smith.

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: