false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Bekjennelser fra DJ-bua – del 3

02.02.20 KL. 12:1

– Du har ikke tilfeldigvis sett trusa mi?

Det er bryllup, det er seint på kvelden, det har nettopp vært håndgemeng. Jeg står der og blar i platene, ser ut over gjestene og vurderer fram og tilbake hva jeg bør sette på idet det kommer ei småsvimmel ung dame bort til meg og spør etter trusa si.

– Det var virkelig ikke meningen den skulle komme bort, altså, det bare, nei, jeg vet ikke. Jeg finner den i hvert fall ikke. Hun mumler litt brydd og peker mot skjørtet sitt, mot området der det visstnok mangler ei truse. Jeg kan dessverre ikke hjelpe henne. Etter mange år som DJ har jeg lært meg hva det er lurt å ha med seg (ekstra phonokabler, ekstra headset, vannflaske, visittkort, denslags), men det har ikke falt meg inn at jeg burde ta med ekstra truser.

På Litteraturhuset i Oslo november 2019. Foto: Arne Berg

På P2 på fredagene har de noe de kaller platedate. Der skal to personer plukke musikk i ulike kategorier, og en av dem er «ditt flaueste musikalske øyeblikk». Jeg har mange slike. Den vanligste er å sette på feil side av en singel.

Det er bryllyp på bygda. Jeg har bygd opp stemninga og vet at nå er vi der, jeg vet med hele meg hva som skal til akkurat nå. Det er på tide å sette på den. Nå er jeg i siget. Nå kan det ikke gå galt.

I need a jitterbug.

Ja! Det er Wham! Det er Wake Me Up Before You Go-Go. Noen ganger er det den som skal til, lik det eller ikke, sånn er det bare. Den velkjente introen kommer og folk hviner av glede og løper elleville mot dansegulvet. Jeg er like vill av glede inni meg. Det fungerte akkurat som det skulle. Dette kan jeg! Jeg er tidenes beste DJ!

Men noe er galt. Vokalen til George Michael – som alle de forventningsfulle kroppene på dansegulvet gleder seg vilt til – uteblir. Jeg blir brått silsvett og knallrød idet jeg innser at jeg har satt på instrumentalversjonen på side B. Gleden i kroppene fisler ut i ingenting.

Nå har jeg satt på ekstra merkelapper på B-sida på den og et par andre singler.

To singler med ekstra merkelapper.

I mitt DJ-hode er det en egen kategori som kalles dolåter. En dolåt er så lang at jeg helt sikkert rekker å gå på do før den er over. Likevel er det risikabelt. Man vet aldri om det er lang kø, om det er fri passasje over dansegulvet, hvor mange ølglass man får tømt over seg på veien, sånne ting. Men noen ganger må man. I løpet av en tre-fire timers spillekveld kan det være kjekt med et dobesøk.

En svett og deilig kveld på Familien utested i Trondheim setter jeg på Saturday Night av T-Connection og beiner mot toalettet, der jeg river ned trusa og skjelvende av lengsel setter meg ned på dosetet. Midt i en solid tissestråle skjer det som absolutt ikke skal skje. Det jeg frykter mer enn noe annet når jeg går på do under en spillejobb. Musikken forsvinner! Det blir fryktelig stille. En stillhet som roper «Udugelig DJ», i hvert fall i hodet mitt.

Da jeg kommer ut i lokalet ser jeg ham. Der, på scenen bak platespillerne, står det en idiot av en fyr med headsettet mitt på seg. Han står og leke-scratcher og veiver knyttneven i været og er helt klart den kuleste kisen i byen, ja, kanskje i hele Nord-Europa. Det er lyd i monitoren, så han legger neppe merke til at han har skrudd av lyden i resten av lokalet. Han er for høy på seg selv til å bry seg med sånt der han står og high-fiver kompisene og skrur på samtlige knotter på miksebordet.

Jeg skal aldri mer tisse i arbeidstida, tenker jeg. Det er så som så med HMS i DJ-bransjen.

En stund spilte jeg et sted som var såpass nært at det virket litt for dumt å ta drosje. Samtidig var det alt for langt å bære platene. Jeg prøvde akebrett. Jeg prøvde en slags tralle. Det som fungerte best var en barnevogn, en god, gammeldags bagvogn. Men det skal sies at jeg fikk en del rare blikk når jeg vandret hjem fra utestedet klokka fire om natta med finkjolen og barnevogna.

Jeg har holdt på med dette i noen år, og det begynner visst å sette sine spor. I fjor spilte jeg på en festival i nabolaget. Jeg er akkurat ferdig å rigge opp utstyret da en mann (50) kommer opp til meg (44).
– Er du DJ?
– Ja.
– Du ser ganske gammel ut til å være DJ.

Jeg skal innrømme at jeg ble irritert. Skal det være nødvendig, tenkte jeg, å komme drassende med denslags irrelevante kommentarer når man står og tenker at alt er godt og riktig. Når William Onyeabor runger gjennom nabolaget og jeg har en god drikke i neven. Når alt er som det skal være. Tror jeg, da. Jeg får lyst til å si noe sint og frekt tilbake. Heldigvis hanker jeg meg inn i tide og repliserer:
– Du ser ganske gammel ut til å gå på festival.

Jeg har ikke tenkt å legge inn årene riktig enda.

Bekjennelser fra DJ-bua
Bekjennelser fra DJ-bua – del 2

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: