Da Pearl Jam kom susende inn i mitt tenåringsliv hadde de med seg noe helt nytt. Debutplata deres Ten, som kom ut 27. august 1991, hadde en råskap og intensitet som banet vei til nye steder i meg. Sjela mi skvatt opp, flaksa rundt i kroppen og la seg til rette igjen, nesten på samme sted som før, men ikke helt.
(mer…)Jeg ble forelska i deg første gang jeg så deg. Du var akkurat min type. Jeg falt for det utemte ved deg, den lurvete og skakke sjarmen din. Jeg falt for lyden av deg og fargene dine.
Jeg visste at jeg hørte hjemme hos deg.
(mer…)6 NoMeansNo – Wrong
Jeg var ganske så fornøyd da jeg kom ut av UB6 i Trondheim med denne under armen en tilsynelatende alminnelig platehandledag midt på nittitallet. Dette var min første NoMeansNo-plate, og er fortsatt min favoritt i katalogen deres. Jeg ble rimelig lang i maska da jeg kom hjem og oppdaget at … det mangler en bit.
1 Cissokho System
Tidligere i høst spilte jeg plater på et arrangement på Litteraturhuset i Oslo der Vest-Afrika sto i fokus. I forkant hørte jeg utelukkende på vestafrikansk musikk i flere uker. Ikke bare gjenoppdaget jeg glemte skatter i egen platesamling, jeg oppdaget også noen helt nye navn.
Med et ønske om å redusere mengden jordisk gods, har jeg gått kritisk gjennom alt jeg eier og kvittet meg med det jeg har ansett som overflødig. Til slutt gjensto bare én kategori. Den vanskeligste. Den som tar opp større plass enn noe annet: platesamlinga.
(mer…)Sigbjørn Nedland har vært der bestanding, inni radioen min, fra jeg var lita og sugde til meg alt jeg kunne av musikk. Han har vært der på NRK med den karakteristiske stemmen sin, fra før jeg skjønte stort av det han sa. Men jeg hørte stemmen, og jeg visste at jeg likte det den representerte, det forholdet til musikken. Det var en god stemme, en stemme som ville noe, som hadde noe å formidle. Noe som jeg visste var viktig for meg.
På syttitallet var han programleder for Pop spesial, på åtti- og nittitallet var det Pandoras jukebox, og så, de siste drøyt tjue årene, har det vært Jungeltelegrafen. Der spiller de såkalt verdensmusikk, eller «all den musikken som ikke passer inn i de andre kategoriene». Det var i den forbindelse jeg første gang snakket med Sigbjørn, på slutten av nittitallet. Jeg intervjuet ham om prosjektene hans til radioprogrammet mitt og han intervjuet meg om prosjektene mine til radioprogrammet sitt.
«Næmmen, hvor har du fått alle de platene fra du, da, lille venn?»
Jeg har lyst til å snakke litt om gubbene, nærmere bestemt musikkgubbene. Som oftest når jeg har spilt plater på byen har det vært for et publikum som er yngre enn meg selv. (Det var i hovedsak disse mitt forrige innlegg fra DJ-bua handlet om.) Likevel hender det støtt og stadig at jeg har oppdrag der jeg spiller for gubber. Det er fint, vi liker ofte mye av den samme musikken, gubbene og jeg. Rett som det er kan jeg være skikkelig god til å spille musikk for gubber. Det er nok derfor jeg liker det så godt.
Men det er noen av disse gubbene som har litt tungt for det. (mer…)
Jeg liker håndskrift. Jeg liker å holde rundt en penn og kjenne at den glir over papiret. Jeg liker å se velformede bokstaver krølle seg fram på det tørre arket under hånda mi. For meg er det å skrive for hånd en glede i seg selv. Nå skal det sies at jeg skriver mest på datamaskin, det er jo ikke til å komme fra at det er svært praktisk. Men å forme bokstaver for hånd har for meg en egenverdi. Det er et element i livet mitt jeg ikke er rede til å gi slipp på.
Vinylplata er kommet tilbake. Vi har lest om det i avisene, vi har sett nye platebutikker sprette fram, vi har hørt folk snakke om den deilige, analoge lyden og vi har sett den ikoniske vinylskiva avbildet på T-skjorter, vesker og lommebøker. I interiørkatalogene kan man se stylede hjem med en platespiller i bakgrunnen, og et par strategisk plasserte vinylskiver ved siden av. Det er rett og slett blitt hipt med vinyl.
Hva er en oppfinnelse? Og hvem er innovatører? Svarene er kanskje ikke så selvfølgelige som en skulle tro.
Tidslinja til teknologihistorien er i stor grad basert på når nye oppfinnelser er blitt lansert. Med en slik vinkling blir teknologihistorien snever, det blir bare plass til hvite, rike menn i svært begrensede deler av verden, hevder David Edgerton i boka The shock of the old fra 2008. (mer…)