Blogg

Hva utgjør en nasjonalhelt?

Dennis Emmanuel Brown (1957-1999)

Dette er en artikkel jeg skrev høsten 1999, da jeg kom hjem fra Jamaica etter seks ukers opphold der. Den er basert på det som kom fram i de utrolige mengdene med avisartikler som ble skrevet i jamaicanske aviser i ukene etter at Dennis Brown døde. (mer…)

Django Reinhardt og hans brillefine virtuositet

På en av årets første sommerdager, med sola sprutende i bakken og all verdens musikk tilgjengelig under tastene, ble jeg spurt om forslag til sommermusikk. Det første jeg kom på var Django Reinhardt og hans versjon av Sweet Sue, Just You. Pussig nok, siden jeg ikke hadde hørt på Django på årevis. Seinere gikk jeg hjem og satte på samleskiva jeg har med ham, som siden har fått strømme hyppig ut av høyttalerne i stua mi, slik den var ment å skulle gjøre. (mer…)

Blod, øl og kommers; hvordan Heineken finansierer konflikter i Kongo

Øl. Når vi hører om ølmarkedet er det to tendenser som peker seg ut: At de store aktørene blir større og større og lager kjedelig øl, og at hjemmebrygget øl og mikrobryggerier blir mer og mer populære. Denne historien handler om det første fenomenet, om ølgigantene – nærmere bestemt Heineken – og hvordan de indirekte finansierer virksomheten til væpnede grupper i Kongo. I desemberutgaven av Aftenposten innsikt sto det en lengre artikkel av Jason Miklian og Peer Schouten om Heinekens forretninger i Kongo. (mer…)

Ry Cooder hører hjemme i alle land

Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk. (mer…)

Ørkenfestival i eksil – Mali på Oslo World Music Festival

Festival au Désert har funnet sted nord i Mali årlig siden 2001. Festivalen bygger på en gammel tradisjon fra ørkenfolket der, en tradisjon som gikk ut på å møtes og utveksle informasjon og kultur. Fra 2001 ble dette videreført i form av en musikk- og kulturfestival som også var åpen for omverdenen. Musikere fra hele verden har opptrådt der, på terskelen til ørkenen, blant de fattige og fargerike malierne. (Malierne er berømte for sine stoffer i intense farger og fargekombinasjoner, og Mali er også et av verdens fattigste land.) (mer…)

Hør, hør! på et helt album fra begynnelse til slutt

Albumkveld. Fenomenet har stått å lese om her og der de siste årene, mennesker møtes på et etablissement for å høre en plate fra ende til annen, uten å prate underveis. Jeg velger å se det som en kjærkommen protest mot multitaskingen, og mot den fragmenteringen og oppløsningen av albumformatet som skjer i vår tid, der folk plukker enkeltlåter og lager spillelister som de går rundt med i lommene sine. (mer…)

Bob Dylans krønike om Bob Dylan

Chronicles vol. 1 er den noe ironiske tittelen på Bob Dylans selvbiografi fra 2004. Jeg aner ikke hvorfor jeg ventet i ni år med å lese den, kanskje jeg ble skremt at å ha forsøkt å lese Tarantula som tenåring.

Dette er noe helt annet. Hver side i denne boka er en litterær nytelse. Det er ingen selvfølge at en mann som kan skrive sanger også kan skrive bok. Samtidig oppleves det som selvfølgelig når man først leser boka. Den er så veldig dylansk, uten at jeg skal beskrive det noe nærmere. (mer…)

NoMeansNo – gamlingene er den nye ungdommen

Første gang jeg så NoMeansNo var på Veita Scene i 1996. Jeg hadde hørt platene deres, men jeg visste ingenting om dem, jeg hadde ikke sett dem. Mens vi satt og ventet på at konserten skulle begynne så jeg en gammel, gråhåra gubbe vase rundt på scenen. Jøss, tenkte jeg, er det noen som har med seg bestefar på turné, så søtt. (mer…)

Platesamling. Og platesamlingprat

Jeg har lyst til å slå et slag for platesamlinga, den gode, gamle platesamlinga. Det er så mye nymotens nå for tida, filer som fyker gjennom grå ledninger, dingser nesten som prikker i lommene og ørene på folk, og skyer på Internett. Fint, alt det der, for all del. Men jeg liker plater. Vinylplater. Jeg liker CD-plater også, forsåvidt, men aller best liker jeg vinylplater. (mer…)

Monoswezi – skandinavisk jazz møter folketoner fra det sørlige Afrika

Monoswezi er bandet som fyller det noe ulne begrepet «verdensmusikk» med mening. Det gjenspeiler seg allerede i navnet, som er satt sammen av første stavelse i landene bandmedlemmene kommer fra, nemlig Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. (mer…)

Peps Persson – rotekte skåning

Per-Åke Persson, mest kjent som Peps Persson, har vært aktiv i Sveriges musikkliv siden slutten av sekstitallet. Til å begynne med spilte han blues, så gikk han mer og mer over til reggae, med sidesprang til både calypso og afrikanske musikkformer. Han har samarbeidet med et hundretalls ulike musikere opp gjennom årene, under ulike bandnavn (det mest kjente er nok Peps Blodsband, som ga ut sin første skive i 1974). (mer…)

Etiopia i Norge, Norge i Etiopia; du store verden, for en musikk!

Oslo World Music Festival, Blå, fredag 3. november 2012: Det lukter Afrika, gulvet er dekket med gress flydd inn fra Etiopia dagen før, og vi er omringet av glisende og dansende mennesker fra både Etiopia og Norge. På scenen står ti-tjue musikere og dansere, det er litt vanskelig å telle, for hver gang man er kommet halvveis er det noen nye som kommer på scenen, noen går av, kanskje noen fra publikum hopper opp og hiver seg med i dansen, kanskje en av danserne går bak scenen for å skifte. (mer…)

Paul Simons Graceland – antiapartheid i praksis

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg tidligere i år kunne lese at Paul Simon skulle turnere, at han skulle ha med seg musikerne fra Graceland-albumet og spille mye av musikken fra nettopp den plata, og at han attpåtil skulle ta det hele med seg til Norge. Et slikt sammenfall av gledelige begivenheter hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve. (mer…)

Kunsten og individet – og noen Pearl Jam-konserter

Det finnes musikk, det finnes god musikk og det finnes fantastisk musikk. Og fremfor alt finnes det musikk som en aldri greier å bedømme objektivt fordi den er blitt en del av en selv, en integrert del av ens liv. Hver tekslinje bærer i seg et kapittel i ens liv, hver melodi bærer i seg det man har følt, tenkt og gjort mens man har hørt på den. Alle disse store øyeblikkene, de store møtene med kunsten, lagres i kroppen og gjør nettopp denne musikken uvurderlig. (mer…)

Mbilia Bel – dronningen av kongolesisk rumba

Jeg var femten år og hadde flyttet fra Tanzania til Nord-Norge, jeg frøs overalt og hjertet var fullt av lengsel. I bagasjen til familien lå en kassett, en opptakskassett. På den ene sida sto det Mbilia Bel. Jeg ante ikke om det var navnet på et band, en person, en plate eller en musikkstil, men jeg pleide å spille den når jeg var alene hjemme. (mer…)