1 Cissokho System
Tidligere i høst spilte jeg plater på et arrangement på Litteraturhuset i Oslo der Vest-Afrika sto i fokus. I forkant hørte jeg utelukkende på vestafrikansk musikk i flere uker. Ikke bare gjenoppdaget jeg glemte skatter i egen platesamling, jeg oppdaget også noen helt nye navn.
Med et ønske om å redusere mengden jordisk gods, har jeg gått kritisk gjennom alt jeg eier og kvittet meg med det jeg har ansett som overflødig. Til slutt gjensto bare én kategori. Den vanskeligste. Den som tar opp større plass enn noe annet: platesamlinga.
(mer…)1.
Knut Arild Hareide har ikke bare en velformet nese, det er også bein i den.
2.
Moonlight Benjamin rocker mine sokker.
3.
Årets ord: Både «skjebnelandsmøte» og «fôrkrise» er bra ord det, men for meg er det «korrespondansesjakk» som er årets ord. Ikke bare er det et velklingende ord, det er også en finfin aktivitet. Å ha sjakkbrettet stående midt i et spill, å ta et trekk i ro og mak når det passer meg, å sende dette trekket til en motspiller et helt annet sted på kloden, i kodespråk. Rd1.
«En hel konsert med bare bass? Det må da bli kjedelig», tenkte jeg første gang jeg skulle på konsert med Mattis Kleppen solo.
Så feil kan man ta.
For Mattis er ikke som andre bassister. (mer…)
Sigbjørn Nedland har vært der bestanding, inni radioen min, fra jeg var lita og sugde til meg alt jeg kunne av musikk. Han har vært der på NRK med den karakteristiske stemmen sin, fra før jeg skjønte stort av det han sa. Men jeg hørte stemmen, og jeg visste at jeg likte det den representerte, det forholdet til musikken. Det var en god stemme, en stemme som ville noe, som hadde noe å formidle. Noe som jeg visste var viktig for meg.
På syttitallet var han programleder for Pop spesial, på åtti- og nittitallet var det Pandoras jukebox, og så, de siste drøyt tjue årene, har det vært Jungeltelegrafen. Der spiller de såkalt verdensmusikk, eller «all den musikken som ikke passer inn i de andre kategoriene». Det var i den forbindelse jeg første gang snakket med Sigbjørn, på slutten av nittitallet. Jeg intervjuet ham om prosjektene hans til radioprogrammet mitt og han intervjuet meg om prosjektene mine til radioprogrammet sitt.
Lyden av det moderne Istanbul, orientalsk surrealisme, surfgitar og tyrkisk sang.
Alle jeg snakket med på WOMEX lot til å være enige om en ting: Gaye Su Akyol var noe man måtte få med seg. Heldigvis hadde jeg vett til å høre på dem.
Bandet kommer ut på scenen med svarte masker foran øynene. De spiller fabelaktig instrumental surrealistisk surfrock i noen minutter før det skjer. (mer…)
Musikken kalles voodoo-blues, haitisk rock, kreolsk roll; den blir omtalt som Black Keys møter Dr. John, karibisk voodoo-transe møter amerikansk syttitallsblues.
Ingenting av dette visste jeg der jeg lå på rommet i forkant av årets WOMEX-festival og hørte gjennom spillelista med årets musikere gang etter gang. Det var noen låter som alltid stakk seg ut, som grov seg inn i meg og ble hengende igjen der. (mer…)
«Næmmen, hvor har du fått alle de platene fra du, da, lille venn?»
Jeg har lyst til å snakke litt om gubbene, nærmere bestemt musikkgubbene. Som oftest når jeg har spilt plater på byen har det vært for et publikum som er yngre enn meg selv. (Det var i hovedsak disse mitt forrige innlegg fra DJ-bua handlet om.) Likevel hender det støtt og stadig at jeg har oppdrag der jeg spiller for gubber. Det er fint, vi liker ofte mye av den samme musikken, gubbene og jeg. Rett som det er kan jeg være skikkelig god til å spille musikk for gubber. Det er nok derfor jeg liker det så godt.
Men det er noen av disse gubbene som har litt tungt for det. (mer…)
WOMEX (World Music Expo) 2018 var som vanlig en gavepakke av rare, fine og overrumplende musikkopplevelser. En av dem var etiopiske Etenesh Wassie og hennes to bassister. Ja, du leste riktig: Bandet består av én vokalist og to bassister, hvorav en på kontrabass og en på akustisk bass.
Og ja, det er sært. Riktig sært. Og særdeles vakkert i all sin utilgjengelighet.
Vinylplata er kommet tilbake. Vi har lest om det i avisene, vi har sett nye platebutikker sprette fram, vi har hørt folk snakke om den deilige, analoge lyden og vi har sett den ikoniske vinylskiva avbildet på T-skjorter, vesker og lommebøker. I interiørkatalogene kan man se stylede hjem med en platespiller i bakgrunnen, og et par strategisk plasserte vinylskiver ved siden av. Det er rett og slett blitt hipt med vinyl.
Vinylen er kommet tilbake. Dette har stått å lese i aviser og på nettsteder de siste årene. I de største byene, der platebutikk etter platebutikk ble nedlagt på 1990-tallet, har nye butikker som spesialiserer seg på vinyl åpnet. Folk snakker om den deilige, analoge lyden på vinylplatene, folk har bilder av vinylplater på veskene sine, på T-skjortene sine, man kan kjøpe svindyre rammer for å henge vinylplater på veggene sine. Det finnes utallige nettsider og bøker som hyller eller gjør narr av platecover.
Morphine låt som ingen andre gjorde på nittitallet. I likhet med mange andre kunne de plasseres i kategorien alternativ rock, men de var definitivt et alternativ til den alternative rocken. De spilte rock uten gitar! Det var saksofon, en hjemmelaget, tostrengs slidebass og trommer som dannet lydbildet i musikken de selv kalte for «low rock». Denne merkelappen passer bra, for musikken ligger langt nede i toneregisteret, i likhet med stemmen til Sandman.
Tom Waits har gjennom fem tiår gitt oss styggvakre viser, støyende blues og spretten jazz. Han formidler skjeve og skjøre historier fra livets skyggesider med whiskystemme, respekt og humor. Han synger om alkoholikere, horer, enøyde, uteliggere og andre skjebner fra skråplanet. Og i flere år gjorde han dette med slik innlevelse at han selv ble ganske forfyllet.
Jeg kan begynne med den verste, så er den ute av verden: Hvis du ikke spiller noe hiphop nå så skal jeg ta en prat med sjefen din også skal jeg rævpule deg til du blør.
Det er juli 2012, jeg sitter på første rad på Paul Simon-konsert viet Graceland-albumet, et av mine favorittalbum gjennom tidene. Men det er ikke Paul Simon som får sjela mi til å vrenge seg akkurat nå. (mer…)