Blogg

Platesamling. Og platesamlingprat

Jeg har lyst til å slå et slag for platesamlinga, den gode, gamle platesamlinga. Det er så mye nymotens nå for tida, filer som fyker gjennom grå ledninger, dingser nesten som prikker i lommene og ørene på folk, og skyer på Internett. Fint, alt det der, for all del. Men jeg liker plater. Vinylplater. Jeg liker CD-plater også, forsåvidt, men aller best liker jeg vinylplater. (mer…)

Monoswezi – skandinavisk jazz møter folketoner fra det sørlige Afrika

Monoswezi er bandet som fyller det noe ulne begrepet «verdensmusikk» med mening. Det gjenspeiler seg allerede i navnet, som er satt sammen av første stavelse i landene bandmedlemmene kommer fra, nemlig Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. (mer…)

Peps Persson – rotekte skåning

Per-Åke Persson, mest kjent som Peps Persson, har vært aktiv i Sveriges musikkliv siden slutten av sekstitallet. Til å begynne med spilte han blues, så gikk han mer og mer over til reggae, med sidesprang til både calypso og afrikanske musikkformer. Han har samarbeidet med et hundretalls ulike musikere opp gjennom årene, under ulike bandnavn (det mest kjente er nok Peps Blodsband, som ga ut sin første skive i 1974). (mer…)

Etiopia i Norge, Norge i Etiopia; du store verden, for en musikk!

Oslo World Music Festival, Blå, fredag 3. november 2012: Det lukter Afrika, gulvet er dekket med gress flydd inn fra Etiopia dagen før, og vi er omringet av glisende og dansende mennesker fra både Etiopia og Norge. På scenen står ti-tjue musikere og dansere, det er litt vanskelig å telle, for hver gang man er kommet halvveis er det noen nye som kommer på scenen, noen går av, kanskje noen fra publikum hopper opp og hiver seg med i dansen, kanskje en av danserne går bak scenen for å skifte. (mer…)

Paul Simons Graceland – antiapartheid i praksis

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg tidligere i år kunne lese at Paul Simon skulle turnere, at han skulle ha med seg musikerne fra Graceland-albumet og spille mye av musikken fra nettopp den plata, og at han attpåtil skulle ta det hele med seg til Norge. Et slikt sammenfall av gledelige begivenheter hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve. (mer…)

Kunsten og individet – og noen Pearl Jam-konserter

Det finnes musikk, det finnes god musikk og det finnes fantastisk musikk. Og fremfor alt finnes det musikk som en aldri greier å bedømme objektivt fordi den er blitt en del av en selv, en integrert del av ens liv. Hver tekslinje bærer i seg et kapittel i ens liv, hver melodi bærer i seg det man har følt, tenkt og gjort mens man har hørt på den. Alle disse store øyeblikkene, de store møtene med kunsten, lagres i kroppen og gjør nettopp denne musikken uvurderlig. (mer…)

Mbilia Bel – dronningen av kongolesisk rumba

Jeg var femten år og hadde flyttet fra Tanzania til Nord-Norge, jeg frøs overalt og hjertet var fullt av lengsel. I bagasjen til familien lå en kassett, en opptakskassett. På den ene sida sto det Mbilia Bel. Jeg ante ikke om det var navnet på et band, en person, en plate eller en musikkstil, men jeg pleide å spille den når jeg var alene hjemme. (mer…)

Staff Benda Bilili og drømmen om å få råd til en madrass

«I was born a strong man but polio crippled me
Look at me today, I’m screwed onto my tricycle
I have become the man with the canes» (mer…)

Harry Belafonte – utrettelig aktivist, glødende artist

Nylig fylte Harry Belafonte 83 år, og i fjor kom hans selvbiografi «My Song». For en bok, for en mann, for et liv! (mer…)

Myteomspunnet musiker på 100 – Bi Kidude fra Zanzibar

Oppdatering 17. april 2013: Bi Kidude døde i dag. Hvil i fred, flotte kvinne. Måtte ditt lys skinne herfra og til evigheten!

(mer…)

Tilværelsens henrivende letthet

Jeg liker tango, jeg liker celloer, og kontrabasser med deilig tykke strenger. Jeg liker røde kjoler, rødvin, lange kvelder, lange blikk og lange negler lakkert med rødt. Jeg liker elegante kjoler, høyhælte sko og nylonstrømper med brede blondekanter. Jeg liker velkledde menn, med pene skjorter og hatter. Jeg liker omslagene til Frank Sinatra-plater. (mer…)

Konsertbillettkjøpemarerittet (Eller: En blodfan sine bekjennelser)

Ubehaget melder seg idet ryktene om en nært forestående turné med for eksempel Tom Waits eller Pearl Jam begynner å svirre. I utgangspunktet bør jeg jo juble av glede, men faktisk er min umiddelbare reaksjon ofte «Å nei!», rett og slett fordi jeg ikke vet om jeg takler stresset. Jeg vet nemlig hva jeg har foran meg, hva jeg må gjennom før jeg står der i konsertsalen, med hjertet fullt av jubelbrus og øynene fulle av stjerner. (mer…)