false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Tom Waits for nybegynnere

29.06.15 KL. 01:1

Tom Waits har gjennom fem tiår gitt oss styggvakre viser, støyende blues og spretten jazz. Han formidler skjeve og skjøre historier fra livets skyggesider med whiskystemme, respekt og humor. Han synger om alkoholikere, horer, enøyde, uteliggere og andre skjebner fra skråplanet. Og i flere år gjorde han dette med slik innlevelse at han selv ble ganske forfyllet.

Den første plata, Closing Time, kom i 1973. Waits var en ung mann som skrev sanger som en olding. Etter dette har Waits skiftet både musikkstil og plateselskap flere ganger. Endringene i musikken har foregått gradvis, og i etterpåklokskapens lys kan man på hvert album ane frampeik om det som skal komme. Likevel har enkelte overganger vært mer tydelige enn andre, og det er  ikke uvanlig å dele karrieren hans inn i epoker, gjerne etter plateselskap: Asylum-årene (1973-1980), Island-årene (1983-1993) og ANTI-årene (fra 1999). Samtidig kan man lett finne trekk som går på tvers av en slik inndeling.

Noe av det mest interessante med karrieren til Tom Waits er at han startet som gammel gubbe for så å bli yngre og yngre. Det motsatte er jo langt vanligere. Closing Time var ganske standard viser i et folk-jazz-landskap, flere av dem svært gode. Når Waits forteller om sin barndom forteller han gjerne om at han likte å gå med stokk og å besøke fedrene til vennene sine. Etterhvert er Waits blitt mer og mer eksperimentell, mer og mer støyende og sær. Selv sier han at sønnene hans sørger for å holde ham våken og oppdatert, holde horisontene åpne og skylappene av. De har blant annet fått ham til å høre på og la seg inspirere av hip-hop.

Et markant skille i livet til Waits skjedde rundt 1980. Da sparket han manageren, begynte å produsere selv, møtte sin kone og sluttet å drikke. Kona, Kathleen Brennan, er langt mer enn en muse og inspirator for en sunnere livsstil for Waits. Fra 1990-tallet har hun vært både låtskriver og produsent på platene. Ifølge Waits kunne hun ikke fordra det sentimentale og klisne lydbildet på Heartattack and Vine. Det var Brennan som introduserte Waits for Captain Beefheart og det er i stor grad hun som er ansvarlig for skjevhetene og støyen som kom inn som en sentral del av lydbildet fra og med Island-årene.

Det er aldri greit å vite hva som er sant av det Waits lirer av seg i intervjuer og fra scenen. Han har stor sans for anekdoter og obskure historier, og pleier å skrive ned på lapper ting han plukker opp på sin ferd gjennom livet. Sist Tom Waits turnerte var Glitter and Doom-turneen i 2008. Jeg var så heldig å overvære fem av konsertene på denne turneen, og må bekjenne at Waits resirkulerte noen av historiene fra kveld til kveld, med at settlisten aldri var den samme.

Blant fansen er det ingen generell enighet om hva som er den beste perioden til Waits, langt mindre hva som er de beste platene. Meningene er mildt sagt sprikende, men jeg våger likevel å si at Rain Dogs (1985) og Mule Variations (1999) er blant de mest populære utgivelsene. Ellers er det et spørsmål om smak og behag. Liker man jazza folk og viser, bør man høre på The Heart of Saturday Night. Liker man lun støy bør man høre på Swordfishtrombones, Rain Dogs og Bone Machine. Liker man eksperimentell blues, bør man høre på Real Gone.

Verdt å nevne er også Orphans, en trippel-boks som kom ut i 2006, med tidligere B-sider og uuttgitt materiale. Hver av de tre skivene har fått eget navn og eget særpreg. Brawlers inneholder de mer støyende låtene, Bawlers inneholder roligere spor og Bastards består for det meste av rare historier i spoken word-stil. En annen litt særegen utgivelse er Nighawks at the Diner fra 1975, en skive spilt inn live foran et lite, eksklusivt publikum, med nye låter fremført av Waits selv og fire jazzmusikere. I tillegg til disse to utgivelsene har Waits blant annet gitt ut seksten studioalbum, to plater med filmmusikk og flere samleplater.

Tom Waits har også jobbet mye med både film og teater. Han har samarbeidet med den eksperimentelle dramatikeren Robert Wilson flere ganger, noe som har resultert i de tre platene The Black Rider, Blood Money og Alice, samt flere teateroppsetninger. I tillegg har han spilt i et utall filmer, blant andre Ironweed, Down By Law, Bram Stoker’s Dracula, og i de senere år The Imaginarium of Doctor Parnassus (som selveste djevelen) og Seven Psychopaths.

I fanmiljøene spekuleres og diskuteres det kontinuerlig. Kommer han til å gi ut flere plater? Kommer han til å legge ut på turné igjen eller vil han trekke seg tilbake til et rolig familieliv (han har uttrykt at han ikke liker å turnere). Fanforumene nærmest eksploderte av undertrykt spenning da Waits i mars 2014 signerte kontrakt med agenten William Morris. Dette måtte da bety at han hadde store planer! Mens ryktene kommer og går, og vi venter på en uttalelse fra ham selv eller plateselskapet, er det heldigvis nok å dykke ned i fra hans lange karriere.

Innlegget har tidligere vært publisert på Trondheim folkebibliotek – Musikkavdelinga sin blogg musikkprat

Tekst: Ranja Bojer

Tom Waits på scenen i Praha i 2008

Tom Waits på scenen i Praha i 2008

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: