false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Mitt møte med sult

24.01.21 KL. 03:1

Nobels fredspris for 2020 gikk til FN-organisasjonen Verdens matvareprogram. Lederen, David Beasley, tok imot prisen, og forklarte hvorfor det de driver med er fredsarbeid. Ikke bare brukes sult som våpen i krig, ikke bare er sult en konsekvens av krigshandlinger, sult virker også rekrutterende. Militser og terrorgrupper har mat.

Jeg leste nettopp boka Sult av Martín Caparrós. Den handler ikke om de brå sultkatastrofene som skaper overskrifter og innsamlingsaksjoner, den handler om den langsgående sulten, den vedvarende underernæringen. Den handler om sulten som kommer snikende. «Jeg skjønner ikke hvorfor hun døde, hun fikk jo en bolle ris hver dag», sier foreldrene når de har mistet enda et barn og fått vite årsaken. Boka handler om denne sulten. Sulten vi alle har hørt om og glemt igjen. Sulten som gjør at barna ikke vokser slik de skal, ikke utvikler seg slik de skal. Sulten som rammer millioner.

Millioner som våkner hver dag med ett eneste mål: å spise enda en dag. Hvis man ikke har nok mat, er det det livet dreier seg om. Mat til enda en dag.

For et privilegium det er å spise hver dag. Å spise godt hver dag. Å spise flere ganger hver dag. Å vite hva det er å være sulten, men ikke hva det er å sulte. Å aldri trenge å bekymre seg for om man får dekket dette grunnleggende behovet.

Fotografi av boka Sult av Martín Caparros. Omslaget viser en gribb.

Sult er en tykk bok om et tungt tema, og den er forbilledlig skrevet. Den er grusom og samtidig nydelig. Caparrós skriver både krasst, politisk og poetisk i dette stykket glimrende journalistikk. Han har reist rundt i flere år og intervjuet folk i Niger, USA, Argentina, India, Sudan og på Madagaskar. Han er opptatt av å se på årsakene til sulten. Hvorfor er det blitt sånn? Hvorfor er det fortsatt sånn? Hvordan kan vi leve med det? Han peker på den grunnleggende skjevheten i hvordan økonomien og handelen er organisert i verden. Han viser hvordan det at matvarehandelen ble globalisert og havnet på børsen førte til at hirsen Aisha i Niger kjøper på markedet ble dyrere, hvordan dette – som gjorde noen aksjespekulanter enda rikere – førte millioner av mennesker ut i enda dypere nød. Caparrós intervjuer både de sultende og aksjespekulantene.

Hvordan kan vi leve med dette, spør han, igjen og igjen.

I fjor var jeg sulten, ordentlig sulten, flere dager på rad. Også da leste jeg en bok om sult. Lenas dagbok er dagbøkene til Lena Mukhina, som bodde i Leningrad da byen ble beleiret i 1941. I begynnelsen skriver hun om dagliglivet til en vanlig femtenåring; skole, venner, økende interesse for gutter. Gradvis, etter hvert som situasjonen forandrer seg, går boka over til å handle mer og mer om mat. Etter hvert tenker hun stort sett bare på matkupongene sine, hvor hun skal veksle dem inn, hva hun kan få for dem. Tenk om hun får to brødbiter i morgen! Hun klamrer seg fast i håpet om at det skal bli bedre, fantaserer om hver eneste matbit hun skal spise, beskriver dem i detalj.

Hvis man ikke har nok mat, er det det eneste man tenker på.

Parallelt med lesingen av denne boka malte vi kjøkkengulvet, og jeg flyttet litt mat og en vannkoker inn i et annet rom. Jeg bestemte meg for at jeg skulle klare meg på det, brød til frokost og lunsj, en pakke nudler med litt spinat til middag. Det får jammen være nok, tenkte jeg, og sendte en tanke til Lena Mukhina. En pakke nudler er ikke til å kimse av. Dessuten er peanøttsmør veldig næringsrikt, det gir metthet som varer lenge. Tenkte jeg.

Denne dietten var lite tilfredsstillende, jeg var forferdelig sulten. De to personene Lena bodde sammen med døde etter tur, og dette ble en grell kontrast til min egen situasjon, min egen priviligerte sultfølelse. Jeg kunne gå på butikken, jeg var bare for sta til å gjøre det fordi jeg hadde lagt en plan.

Fotografi av boka Lenas dagbok av Lena Mukhinam ed undertittel En russisk skoleentes dagbok fra beleiringen av Leningrad. Omslaget viser en veske og noen bøker.

Det hjalp ikke at Lena var i dyp nød i den parallelle verdenen. Jeg ble desperat like fullt. Til tross for at jeg spiste tre måltider hver dag. Jeg skammet meg over hvor vanskelig det var å være så sulten. Hvor satt ut jeg ble av det. Etter et par dager med nudler til middag ble jeg faktisk så desperat at jeg til slutt greide å ta meg opp på kjøkkenbenken, jeg ålte meg på magen langs benken, klarte etter mye strev å åpne kjøleskapsdøra, redd for å falle ned på den nymalte gulvet. Jeg visste jeg hadde en pølsesnabb innerst i kjøleskapet, jeg strevde og strevde og til slutt nådde jeg den. Med et stivt blikk ned på den glinsende våte malingen under meg fikk jeg tak i pølsesnabben og fikk ålt meg tilbake til tørr grunn der jeg grådig mumset i meg den lille proteinbiten mens jeg følte meg som et glefsende rovdyr.

Jeg var så sulten at jeg ikke hadde greid å tenke å noe annet enn den pølsesnabben.

Verdens matvareprogram (WFP) er en verdig mottaker av Nobels fredspris, så verdig som noen. Sult fører ikke bare til rekruttering av krigere, det fører også til barneekteskap og barnearbeid. Folk som er desperate av sult har ikke noe valg. Men hva gjør WFP med årsakene til sulten, spør Caparrós: «Sult: Det største problemet i verden som lar seg løse, sier de igjen – det er yndlingsslagordet. Og ikke på noe tidspunkt berører de sultens årsaker, det som skaper den, det man burde endre for at man ikke lenger skal trenge å frakte korn med fly til 100 millioner mennesker. For Verdens matvareprogram er sulten ikke et politisk problem.» (s. 471)

For Caparrós er den det. Det hjelper ikke på sikt å mate dem som sulter, vi må endre det økonomiske systemet. Hvordan skal vi ellers kunne leve med oss selv?

Mitt møte med sult skjer gjennom bøkene. Jeg velter meg i velstand, en velstand som gjør at jeg vanligvis kan tillate meg å tilbringe mesteparten av dagen med å ikke tenke på mat.

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: