Blogg

Patti Smith og Robert Mapplethorpe – drømmen om å leve av egen kunst

Just Kids er historien om de to unge kunstnerne Patti Smith og Robert Mapplethorpe, de to fattige ungdommene som møttes i New York på sekstitallet. De hadde ikke stort annet enn hverandre og en drøm om å leve av egen kunst. Innimellom hadde de ikke engang mat eller noe sted å bo.

Dette var før Patti Smith ble musiker, før hun visste at hun ville bli musiker. Hun skrev dikt, tegnet, malte. Dette var også før Mapplethorpe ble fotograf, før han visste at han ville bli fotograf, han malte, lagde smykker, lagde kollasjer av bilder han klipte ut av blader, tegnet. Flere ganger oppfordret Smith Mapplethorpe til å ta bilder selv, heller enn å kjøpe blader med bilder som aldri var helt slik han ønsket. Flere ganger oppfordret Mapplethorpe Smith til å synge. Det satt litt langt inne hos dem begge å gjøre det de for ettertiden vil bli best husket for. Begge var multikunstnere, med mye de ville uttrykke og mange mulige måter å gjøre det på.

Smith flyttet til New York i 1967, uten noen plan, bare med en drøm om å bli poet. Tidvis sultet hun. Hun gikk rundt og søkte jobber i bokhandler og traff tilfeldigvis på Mapplethorpe. De flyttet inn hos noen venner av ham og brukte tiden sin på å overleve og på å lage kunst, sammen og hver for seg.

Vi får vite litt om begges barndom, men mesteparten av boka handler om tiden de hadde sammen. De ble kjærester og samboere. Etter hvert fant Mapplethorpe ut at han var tiltrukket av menn, men også etter det fortsatte de å være tett på hverandre. De skapte kunst sammen, delte atelier, de bodde på legendariske Chelsea Hotel og traff på Jimi Hendrix, Grace Slick og andre av datidens storheter på hotellpuben. De ble kjent med andre kunstnere og skaffet seg kontakter.

Da de flyttet til Chelsea Hotel var Mapplethorpe syk, veldig syk. Det ingen visste var at han hadde hiv. Mapplethorpe døde av aids i 1989, og på dødsleiet ba han Smith om å fortelle historien deres. Det tok tid før hun fikk til å gjøre det, men Just Kids er denne historien, boka slutter idet Mapplethorpe dør.

Robert Mapplethorpe fikk aids i en tid da ingen visste hva det var, da han fikk sin primærinfeksjon på slutten av sekstitallet var det ingen som ante hva som feilte ham. Han skrev brev til Patti, som var i Paris på den tiden, og fortalte at munnen hans var syk og full av sår. Da hun kom hjem hadde de sex. Det skulle gå mange år før det ble slått fast hva han led av. Heldigvis ble han frisk igjen og levde et godt og kreativt liv i mange år før infeksjonene tok innersvingen på ham. Da det skjedde var Patti gift og hadde to barn.

Omslaget til Horses, den første plata Patti Smith ga ut, er et av svært mange bilder Mapplethorpe tok av henne. I boka får vi en vakker beskrivelse av hvordan omslaget ble til. «I flung my jacket over my shoulder, Frank Sinatra style. I was full of references. He was full of light and shadow.» Hele boka er en sann nytelse å lese.

Boka Just Kids kom i 2010. I 2007 kom filmen Dream of Life laget av Steven Sebring, også den om Patti Smith. Filmen handler mer om Smiths voksne liv. Også i filmen er poesien sterkt tilstede. Store deler av den er i svart-hvitt, mye er filming av polaroidbilder, av Patti i ulike situasjoner, Patti som leser poesi, Patti som snakker. Hun forteller at hun aldri drømte om å synge i rockeband, men at livet stadig forandrer seg, hun forteller om da hun øvde seg på å lære å praie en drosje med samme håndbevegelse som Bob Dylan, hun forteller om sin takknemlighetsgjeld til William Burroughs, som hun virkelig beundret. Hun snakker mye om poeter og kunsnere, om poesi og kunst. Vi hører Smith lese et rasende dikt mot George Bush og hans politikk, vi ser henne hjemme hos foreldrene. Filmen viser Smith som en multikunstner.

Boka er skrevet av Patti Smith selv, og er således en del av hennes verk. Noe annet blir det med filmen, som er laget av en annen, men også den har et uttrykk som gjør at den ikke bare forteller om Patti Smith og kunsten hennes, men at den gjenspeiler den, på en måte er den.

Første gang jeg hørte om Robert Mapplethorpe var på samleplata No Alternative, som kom ut i 1993, til støtte for aids-saken. Mot slutten av plata kommer en liveversjon av Patti Smiths Memorial Song, som hun skrev til Mapplethorpe.