Det slår meg ofte hvor mye tid vi bruker på å flytte gjenstander fra ett sted til et annet. Dette fenomenet – også kjent som rydding – er en byrde for de fleste av oss. Og det er rimelig å anta at jo flere gjenstander man eier, jo mer arbeid blir det med denne ryddingen. Det er utvilsomt kjedelig, for ikke si meningsløst, å bruke timevis hver uke på å flytte på ting, derfor har jeg prøvd å la være, jeg har rett og slett lagt ned arbeidet i protest.
Det ble kaos.
Når man får barn må man ikke bare forholde seg til sitt eget oppsamlede kaos, men også ungene sitt. Man kan forsøke å begrense antallet gjenstander ungene får, men mengden blir likevel overveldende. Man kan ikke like godt nekte besteforeldre, tanter og onkler – og seg selv – å gi barna julegaver og bursdagsgaver.
Derfor må man også lære opp barna i tingflytting (les: rydding), noe ingen av oss liker.
Nå har vi nettopp hatt storopprydding på rommet til sønnen vår. Det tok drøye fire dager, fire dager der begge foreldrene samt barnet selv la alt annet til side for å vie oss til denne ene oppgaven: sortering av gjenstander av ymse karakter. Denne aktiviteten tok så mye tid og plass at vi ikke fikk lagd middag engang disse dagene.
Det er ytterst absurd at vår velstand, våre oppsamlede gjenstander, byr på så store problemer. Jeg har venner i fattige land, folk som eier veldig lite og som mer enn noe annet ønsker seg flere ting. Men for oss skaper disse materielle godene et høyst reelt problem, denne evige kampen mot tingene vi omgir oss med, kampen for å holde orden i alt sammen. Man må være konstant på vakt, for hvis man slakker av litt tar tingene overhånd og man må ta fatt på selve marerittet: storopprydding.
Sønnen liker å samle på pinner og steiner, glassbiter som har blitt slitt av vær og vind så de er fine å se på og gode å ta på, skjell og andre rare ting han finner ute. Det ser i hvert fall ut som søppel, du verden så fristende det er å bare pælme alt i søpla når vi står der så fortvilte oppi et arbeid vi ikke ser enden på mens vi kjenner livet vårt halte forbi. Men vent litt, hvorfor er det greit å ta vare på en plastikkfigur, men ikke en pinne eller en gråstein? Den logikken vil jeg ikke være med på. Steinene får bli.
Det kan være vanskelig å begrense den innkommende strømmen av ting ungene får, men vi kan jo begrense antallet gjenstander vi anskaffer oss selv. For hva trenger man egentlig?
Hvis man går i en butikk er det ikke grenser for hvor mye fint man finner, saker og ting som kunne vært både nyttige eller artige eller pene. Man burde aldri begynne i den enden! Man burde aldri gå på shopping.
Min foretrukne taktikk er å begynne i den andre enden: Jeg lever livet mitt så langt unna butikker som mulig helt til det oppstår et behov. Idet jeg oppdager at jeg mangler noe kan jeg vurdere å oppsøke en forretning der de selger dette (helst en bruktbutikk), kjøpe det og gå hjem. Enkelt og greit.
Det er jo så sunt for økonomien, alle bergene med søppel, alle tingene vi flytter inn og ut av husene våre og fram og tilbake inni husene våre, dag ut og dag inn året rundt. Men det er også det eneste det er sunt for. For miljøet er det en katastrofe. Og for oss mennesker som prøver å leve livene våre som best vi kan er det i stor grad kjepper i hjulene, distraksjoner, avsporinger.
Vår materielle velstand er blitt ekstrem. Det later til at mennesket har et iboende sug etter mer, uansett hvor mye man har. Derfor nytter det ikke å tenke at bare man kjøper litt til, da blir man fornøyd. Man blir ikke det. Så lenge det finnes noen som har finere ting enn oss selv, så vil vi sammenligne oss med dem og tenke at, jammen, sånn skulle jeg også hatt. Neimen om jeg har det bra nok slik jeg har det.
Men det å gi avkall på flere ting trenger ikke være noe offer, det kan være en sann berikelse.