false
HjemDJ RanjaBlogg

Blogg

DJ & forfatter

Ry Cooder hører hjemme i alle land

26.12.13 KL. 07:1

Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk.

Det er vanskelig å si noe kort og oppsummerende om Cooder, han har en bredde få kan matche, uten at det har gått ut over kvaliteten på musikken han har spilt, arrangert, komponert eller produsert. Han har vært aktiv musiker siden sekstitallet, da han blant annet spilte med Captain Beefheart og Taj Mahal. Siden har han samarbeidet med utallige musikere innen flere ulike sjangere. Han har gravd fram gamle amerikanske skatter og spilt dem inn på nytt, han har gitt ut soloplater, filmmusikk og vært gjesteartist på plater av artister som Johnny Cash, Nancy Sinatra, Arlo Guthrie, Little Feat, Van Morrison, Rolling Stones og mange flere.

De senere år har Cooder brukt mye av sin tid på å samarbeide med folkemusikere fra ulike land og verdensdeler. Mest kjent er Buena Vista Social Club fra 1997. I 1999 kom dokumentarfilmen med samme navn, regissert av Wim Wenders, samme mann som lagde Paris, Texas noen tiår tidligere. Dokumentaren ble nominert til en Oscar i 2000. Cooder reiste til Cuba, tanken var å spille inn musikk sammen med kubanske og vestafrikanske musikere, men vestafrikanerne ble sittende fast et sted på veien, så de kom aldri fram. Cooder begynte arbeidet med å oppspore glemte kubanske musikere, og han fant den ene etter den andre, gamle, falmede stjerner fra en svunnen tid, enkelte hadde ikke spilt på over ti år, noen hevdet de ikke kunne spille lengre. Men det kunne de, noe denne perlen av en plate viser med all tydelighet. Resultatet ble «et bisart band som aldri eksisterte på sekstitallet», ifølge Joachim Cooder, sønnen til Ry, som medvirker som perkusjonist på både plata og i filmen (og som har fortsatt å spille med faren siden). Den ble en verdenssuksess, og Ibrahim Ferrer er den største stjernen av dem alle, med en fremtredende rolle både i filmen og på plata; den vakre, gamle mannen, med en glød og dybde i de mørke øynene, en dybde som gjenspeiler seg i stemmen hans. Buena Vista Social Club var en stor suksess både for Cooder og for de kubanske musikerne, som hadde sin siste felles konsert i Carnegie Hall 1. juli 1998. I ettertid har flere av de aldrende musikerne som fikk sitt comeback med denne plata, sluppet soloalbum.

 

Cooder ble født i California, og begynte å spille gitar som treåring. Han er mest kjent som slidegitarist, og har figurert høyt på ulike kåringer over de beste gitaristene gjennom tidene. Men han spiller også andre instrumenter, blant annet instrumenter fra ulike folkemusikktradisjoner han har jobbet med. På nittitallet vant han to grammypriser for sitt samarbeid med musikere fra andre musikkulturer. Den første var for plata A Meeting By The River med inderen V.M. Bhatt, og den andre var for Talking Timbuktu med malieren Ali Farka Touré.

Cooder har alltid vært en studiomusiker, han liker ikke å spille live, å bli sett og vurdert mens han spiller musikken sin. Han vil spille uten å måtte forholde seg til et publikum, han liker rett og slett ikke å opptre. Derfor har han ikke drevet noen utstrakt turnévirksomhet, og da skiva Live in San Francisco kom tidligere i år, var det den første liveskiva hans på 35 år, og den andre i hele hans karriere. Denne plata er innom flere epoker i hans karriere, og består blant annet av mye rootsmusikk.

Årets julelåt 2013 har for meg vært Igor Dunderovic med Fetteres versjon av Jeg gikk meg over sjø og land, spilt på Jungeltelegrafen i NRK P2 21. desember. Det siste verset der går som følger: «Og alle vi som spiller i band, vi hører hjemme i alle land.» Er det en setning som passer på Ry Cooder så må det være nettopp den.

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja