false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Privatliv, hva var det igjen?

30.01.12 KL. 08:1

En klam vinterettermiddag i fjor satt jeg på bussen fra Melhus til Trondheim, flere seter bak en middelaldrende dame som satt og ropte inn i mobiltelefonen sin. Samtalen var ikke bare høyst privat, men også særdeles intim. Hun var innom omtrent samtlige temaer som sorterer under «ting man ikke vil vite om dem man tilfeldigvis sitter på bussen med», for eksempel psykiske problemer, legebesøk, sexliv, personlige konflikter, utslett på kjønnsorganet, ja, det hele. Jeg vred meg ubekvemt i setet mitt mens jeg prøvde å tvinge blikket til å følge linjene i boka jeg hadde i fanget, men det var umulig å stenge denne samtalen ute. Det hele var fullkomment da hun avsluttet med å skrike «Men dette er ikke noe jeg snakker med andre om, dette må bli mellom oss to, ja» inn i røret.

Nå er heldigvis de færreste så ekstreme som denne dama her, men det er ikke til å komme fra at vi i større og større grad blir påtvunget andre folks privatliv i det offentlige rom. Og ikke bare gjennom telefonsamtaler, men også samtaler mellom flere tilstedeværende parter. En bekjent av meg ble sittende på toget og overhøre flere nybakte mødre legge ut om barnefødsler og revning og sying og blodklumper og morkaker. Og i forrige uke fikk jeg vite at hun som satt foran meg på bussen var på vei til helsestasjonen fordi hun hadde fått klamydia. Hvorfor i all verden ønsker folk å la vilt fremmede mennesker ta del i så intime detaljer? Og er vi nødt til å godta det? Er det lov å snu seg rundt, på toget eller på bussen, og si at «Nei, vettu hva, den der må du nesten ta når du kommer hjem!»?

Og forresten, hvorfor må folk snakke så himla høyt når de snakker i telefonen på bussen?

Jeg humret litt for meg selv en dag da en person kom inn på bussen, ivrig pratende i telefonen sin, mens han prøvde å betale til sjåføren, som på sin side bjeffet «Den derre tellefonen der kan du legge vekk, det der er vi ikke noe innteressert i å høre på, ikke noe av det derre der».

Det handler vel om tilstedeværelse. Kanskje de som sitter og skravler høylytt i telefonen, på bussen eller på venterommet hos fysioterapeuten, rett og slett har glemt hvor de er.

Vår mediehverdag gjør at vi oftere og oftere er et annet sted mentalt enn der vi er fysisk, vi er i økende grad sammen med folk på Facebook, på Twitter eller på WordFeud. Virkeligheten blir mer og mer avbrutt og oppstykket av større og mindre hendelser som foregår et annet sted enn der vi er rent fysisk. Dette kan utvilsomt være meget morsomt og underholdende, men jeg lurer ofte på hva det gjør med oss mennesker på sikt, som vi ikke helt ser nå.

Medieviterne har selvsagt teorier om slikt, og det lyder ikke usannsynlig at denne nye hverdagen gjør oss mer rastløse og utålmodige, mindre i stand til å konsentrere oss om én oppgave over lengre tid, mindre i stand til å tilegne oss større mengder sammenhengende tekst eller annen informasjon. Og så videre.

Det er kanskje urettferdig av meg, men noen ganger mistenker jeg dem som sitter og snakker høyt i telefonen på bussen for å ha et enormt behov for at vi skal vite om dem, høre hva de sier og tenker på, legge merke til dem, uavhengig av om vi faktisk ønsker det. Det var vel noe slikt den sure bussjåføren ville fram til: Du kan kanskje lyst til å snakke i telefonen, men vi har ikke det spor lyst til å høre hva du sier.

Tro det eller ei, vi er faktisk ikke interessert i å høre om kjønnsvortene dine.

 

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: