false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Platesamling. Og platesamlingprat

08.05.13 KL. 10:1

Jeg har lyst til å slå et slag for platesamlinga, den gode, gamle platesamlinga. Det er så mye nymotens nå for tida, filer som fyker gjennom grå ledninger, dingser nesten som prikker i lommene og ørene på folk, og skyer på Internett. Fint, alt det der, for all del. Men jeg liker plater. Vinylplater. Jeg liker CD-plater også, forsåvidt, men aller best liker jeg vinylplater.

Ikke er jeg alene om det heller. Vi hører jo så mye fint om vinylen for tida. At den er blitt in igjen, at den har kommet tilbake. Men der er jo bare tull. Vinylplata har jo aldri vært borte! Men unntak av to år da jeg bodde i Tanzania (i store deler av Afrika er det fortsatt kassetter som gjelder), har jeg hørt på vinyl hele mitt liv, og på mine egne vinylplater fra jeg var åtte (det første jeg samlet på var Jahn Teigen).

Jeg liker vinylplater så godt at jeg ikke bare liker å høre på dem, jeg liker også å prate om dem (og, som bildene viser, å leke med dem).

Moro med platecover

Nå har jeg stelt meg slik her i livet at jeg ikke har noen å prate platesamling med i dagliglivet. Men det hender jo at det dukker opp noen, og platesamlingsamtaleordene spretter ut av munnhulen min. Sist jeg hadde noen å prate platesamling med kom ordet «karantene» sprettende. Det var for meg et nytt ord i platesamlingsammenheng, og jeg likte det umiddelbart. Faktisk fikk det følger, for jeg bestemte meg for å flytte de platene som står i karantene, slik at jeg kan få bedre plass til de andre, som på ingen måte er i karantene, men som bare står så tett sammen at jeg synes det er vanskelig å ta dem i bruk. Dette løser jo et av mine problem, ikke et problem i ordets rette forstand, selvfølgelig, men i platesamlingforstand. Vi platesamlere har problemer av typen: Skal plata med Ella Fitzgerald og Louis Armstrong stå på F eller A? og Må man høre på de platene man ikke er sikker på om man liker godt nok til å beholde, eller kan man bare la dem stå? Man kan jo ikke kvitte seg med dem uten å høre på dem én gang til først, men nå vil jeg jo heller høre på noe annet. Tulleproblemer, med andre ord, og nå har jeg altså funnet en løsning på et av tulleproblemene mine.

Noen ganger treffer jeg folk som forteller at de har samlingen sin på loftet, påfallende ofte er det fordi konene ikke vil ha dem i stua (vitrineskapet må jo få plass, må vite). I sånne øyeblikk kjenner jeg en dyp takknemlighet for at jeg ikke har en kone (mens andre ganger, når de forteller om andre ting konene gjør, blir jeg litt misunnelig og tar meg selv i å ønske meg en sånn en).

Moro med plater: Johnny Cash

Jeg elsker platesamlinga mi. Det skulle også bare mangle, med tanke på hvor stor del av livet mitt jeg har tilbragt lutrygget over støvete platebunker i bortgjemte antikvariater.

Men jeg skal innrømme at platesamlinga har sine ulemper også, jeg mener, andre enn de tidligere nevnte tulleproblemene. Flytting, for eksempel. Glem det. Jeg blir boende her. Også tar den stor plass. Jeg kan ikke eie så mange andre ting.

Men det verste med platesamlinga er at den er så materialistisk. Det er en verdi jeg ikke helt vil vedkjenne meg. Musikk dreier seg da ikke om å eie en gjenstand. Musikk er jo kunst, opplevelser som oppstår løsrevet fra den materielle verden.

Eller?

Ja, selvfølgelig er det slik. Men en plate er mer, selve produktet er en større kunstopplevelse enn bare musikken. Og i tillegg har du opplevelsen av å kjøpe en plate,  en opplevelse som tar til mens jeg blar i platene i en platebutikk eller på en platemesse og finner noe jeg liker, som fortsetter idet jeg tar opp platen, kjenner tyngden i de støvete hendene mine, holder den litt på skakke så den svarte (spar meg for de der pastellfargede vinylplatene) platen glir sakte og kontrollert ut av innercoveret og lander trygt og uten fingeravtrykk i hånden min mens jeg ser over vinylen.

Og så er det coveret. På en plate er coveret en essensiell del av den totale kunstopplevelsen. Det kan være enkelt, og det kan være et helt eventyr som det tar lang tid å oppleve.

Så kommer jeg hjem med min utkårede, endelig kan jeg føre stiften kjærlig ned så den møter rillene, platen spinner, stiften ligger der og lodder stemninga, akkurat passe lett, akkurat passe tung, mot det svarte.

Dette er den perfekte opptakt til møtet med musikken, det store møtet som finner sted hinsides den materielle verden.

Moro med platecover

(Spilt mens jeg har skrevet dette: Kyuss … And The Circus Leaves Town, The Velvet Underground and Nico, Del Kobi)

 

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: