Nok ei jul er over. Du verden, som vi har kost oss! Det innebærer selvfølgelig å spise god mat. Før jul handler – eller hamstrer – vi til toppene på handlevognene nærmest vokser oss over hodet. Det skal ikke skorte på noe som helst når vi sitter der den ene juledagen etter den andre og koser oss så hardt vi bare greier. Vi må sørge for å ha rikelig med alt vi kan tenkes å få lyst på i løpet av juleuka.
Når vi kommer hjem plasserer vi maten i kjøleskap og skap. Det kan være en utfordring å få plass til alt sammen. Kjøleskapet blir litt vel fullt, når vi åpner døra triller det ut løk og runde, små oster. Det er vanskelig å ha oversikt over det som ligger bakerst.
Så kommer januar snikende, og det er da vi oppdager det. Den sitronen er visst blitt grønn og skjelven, og har du sett, en åpnet pakke med røykelaks bak salaten, den hadde vi glemt. Den ser ikke helt god ut den heller. Rullen lukter surt. Vi hadde så mye annet godt at vi helt glemte å spise den. Også rull som er så godt. I tillegg hadde vi åpnet to majonespakker. Man gidder jo ikke bruke et kvarter på å lete gjennom hele kjøleskapet når man bare skal ha en liten stripe majones mens man sneier forbi på vei til TV-en.
Alle vet det er galt å kaste mat, men likevel gjør vi det, sier forsker Tommy Ose. Han har studert 15 norske husholdninger over ti måneder. Husholdningene førte dagbok over alt som ble kastet. Ose hevder at det er en påfallende mangel på samsvar mellom hvor mye vi tror vi kaster og hvor mye som faktisk går i søpla. Vi kaster litt her og litt der, og legger ikke merke til hvor mye det utgjør til sammen. De eldre kaster minst, og småbarnsfamiliene kaster mest.
Når man står der og skal rydde i et kjøleskap med halvgammel mat er det ikke alltid så lett å vurdere om maten fortsatt er god. Framfor at forbrukerne selv undersøker maten, ved hjelp av syn, lukt og smak, er denne jobben i stor grad blitt delegert bort til teknologi, lovverk og institusjoner. Vi har datostempling og andre merkeordninger som skal indikere hvorvidt maten fremdeles er spiselig.
For å være på den sikre siden må datostemplingen ha god margin. Dette betyr at mye mat som er gått ut på dato, fortsatt er av brukbar kvalitet, og helt trygg å spise. Det er altså en overgangsfase mellom den dagen maten går ut på dato, og den dagen den blir farlig å spise. Samtidig er det ikke all mat som er datomerket. Ifølge tall fra miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender er det brødvarer, frukt og grønnsaker det kastes mest av hjemme hos folk, altså varer som ofte ikke er merket med dato.
Forskere ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU driver prosjektet In Food We Trust i samarbeid med Mattilsynet og SINTEF Fiskeri og havbruk. Prosjektet er støttet av Forskningsrådet. Ett av temaene de forsker på er matmerking. Det har vært økende fokus på matmerking den senere tid, blant annet på forskjellen mellom «best før» og «siste forbruksdag». Ny teknologi utvikles stadig, teknologi som skal hjelpe oss å vurdere hvor lenge maten er spiselig. Det er mange elementer ved produksjon og oppbevaring av mat datomerkingen ikke greier å ta høyde for.
Prisen vi betaler for økt mattrygghet er at mye mat som kunne vært spist, går til spille. Tall fra SINTEF-prosjektet CYCLE viser at 22 prosent av all mat i Europa kastes. Hele 52 prosent av dette svinnet foregår hjemme i privathusholdningene. En del av maten som kastes er dårlig, men de senere år er det i økende grad blitt satt fokus på hvor mye trygg og spiselig mat som går rett i søpla. Samtidig sulter store deler av verdens befolkning. Ifølge tall fra FNs Food and Agriculture Organization kastes en tredel av all mat som produseres, og alle som sulter kunne fått nok mat hvis vi hadde redusert matsvinnet med femti prosent.
Sterk konkurranse har de siste årene ført til priskrig på en rekke matvarer før jul. De med dårligst råd jubler, mens Matmerks administrerende direktør Nina Sundqvist etterlyser dyrere julemat (VG, 15. november). Hun mener slike kunstig lave priser underminerer respekten for hva det koster å produsere maten. Christian Lykke i dagligvarekjeden Bunnpris sier i Dagens Næringsliv 4. desember at de taper femti kroner per kilo ribbe de selger i desember. Kjeden forventet å tape ti millioner kroner på årets salg av juleribbe.
Når prisene blir kunstig lave, vil respekten for varens faktiske verdi synke, noe som kan bidra til å gjøre det lettere å kaste den. Easy come, easy go. Dyrere mat kan gjøre noe med vår innstilling på to plan: både at vi kjøper mindre fordi det er dyrere og at vi får en økt bevissthet om hvor mye det faktisk koster av ressurser å produsere et stykke kjøtt eller en ost. Matens virkelige verdi vil bli tydeligere for oss. Så mye er den verdt. Så mye koster den jorda. Økt respekt for maten vil gjøre det vanskeligere å sløse med den.
Det er stadig mer fokus på matsvinn, og det er bra. Produsentene og butikkene må gjøre sitt. Det er noe strukturelt galt når det åpenbart er for mye mat på markedet i Norge. Likevel er det ikke til å komme fra at også vi forbrukere kan gjøre vårt. Det er i våre hjem størsteparten av svinnet skjer. Hver nordmann kaster i gjennomsnitt 46 kilo mat i året.
Jula er på hell. Vi er mette. I år som i fjor. Når nyttårsaften nå står for døra er det munnene og magene som bør proppes fulle av deilig festmat, ikke søppelkassene. Og hvem vet, kanskje vil høyere pris på nyttårssteika gjøre at vi setter mer pris på den selv også.
—
Innlegget ble publisert som kronikk i Adresseavisen onsdag 30. desember 2015