false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Ørkenfestival i eksil – Mali på Oslo World Music Festival

10.11.13 KL. 01:1

Festival au Désert har funnet sted nord i Mali årlig siden 2001. Festivalen bygger på en gammel tradisjon fra ørkenfolket der, en tradisjon som gikk ut på å møtes og utveksle informasjon og kultur. Fra 2001 ble dette videreført i form av en musikk- og kulturfestival som også var åpen for omverdenen. Musikere fra hele verden har opptrådt der, på terskelen til ørkenen, blant de fattige og fargerike malierne. (Malierne er berømte for sine stoffer i intense farger og fargekombinasjoner, og Mali er også et av verdens fattigste land.)

Men så ble det bråk i Nord-Mali. I 2012 var det tuareg-opprør (tuareger er en nomadisk folkegruppe som utgjør omtrent sju prosent av befolkningen i Mali, og som også finnes i flere av nabolandene). Tuareg-opprøret, også kalt Azawad-krigen, førte blant annet til statskupp i 2012, og en FN-intervensjon i januar 2013.

Musikerne i Mali har vært spesielt utsatte, siden ekstremister har innført lover som forbyr musikk.

Og det i Mali! Mali som nyter stor internasjonal anerkjennelse for sine musikktradisjoner, Mali som har et stort antall verdenskjente musikere: Rokia Traoré, Salif Keita, Amadou & Mariam, Bassekou Koyaté, Toumani Diabaté, Tinariwen, Oumou Sangaré, Ali Farka Touré … lista er lang og imponerende. Ørkenblues, kalles noe av denne musikken. Selv for meg som aldri har vært i ørkenen er det som jeg aner den bak tonene, ser de tørre sanddynene for meg, mørkegult sollys mot en dirrende horisont.

Imharan N'Tinezraf

Imarhan N’Tinezraf

På Rockefeller lørdag 2. november 2013 var det ørkenfestival i eksil på Oslo World Music Festival (OWMF). Som del av det samme konseptet var det et seminar med tittelen Music as a Weapon på onsdag, konsert med Rokia Traoré på torsdag, og konsert med Vieux Farka Touré på søndag. Men på lørdag fikk vi altså en helaften med fire band: Imarhan N’Tinezraf fra Algerie og Mali, Takamba Super Khoumeissa fra Mali, Atlanter fra Norge og Vieux Farka Touré (sønn av Ali Farka Touré) fra Mali. Herlighetene varte i fire-fem timer, kun avbrutt av korte pauser når nytt band skulle på scenen.

Det begynte bra, og derfra ble det bare bedre og bedre. Første band, Imarhan N’Tinezraf, spilte relativt rolig og innadvendt, og meget fint, med en uvirkelig vakker vokalist i front, det kan tenkes at de andre mennene var like vakre, men de hadde hodet og halve ansiktet tullet inn i tøystykker, så rundt dette spørsmålet hersker det stor usikkerhet. En kvinne sto og klappet og supplerte vokalen, med en slags verdig ro og avslappethet over seg, hun hadde ingenting i verden hun trengte å bevise for noen, og nettopp gjennom det beviste hun en hel del.

Takamba Super Khoumeissa

Takamba Super Khoumeissa med calabasse-trommer

Band nummer to, Takamba Super Khoumeissa, hadde med seg flere dansere. Dessverre satt musikerne på scenen, så vi fikk ikke sett intrumentene deres ordentlig. Men hver gang en av musikerne reiste seg for å briljere litt ble det jubel. Musikerne fra Mali spilte på instrumenter vi ikke ser så ofte her i Norge, blant annet strengeinstrumentet n’goni samt calabasse, en rund tromme. Og danserne var et kapittel for seg. Også disse innehadde den nevnte verdige roen. Spesielt en meget omfangsrik kvinne med røde dusker rundt hodet var et fascinerende skue der hun bevegde seg sakte, sakte over scenen foran musikerne, med et underfundig smil mellom kinnene.

N'goni

N’goni

Norske Atlanter var neste band, og det var ikke vanskelig å høre at de er inspirert av ørkenmusikken fra Mali. Plata deres, som kom tidligere i år, heter Vidde, og man aner paralleller tvers over halve jordkloden på flere plan. Atlanter, sidestilt med de afrikanske musikerne, gjør at kvelden fyller verdensmusikkbegrepet med mening.

Sistemann ut var Vieux Farka Touré som muligens fikk opp stemningen enda noen hakk. Men høydepunktet kom selvfølgelig mot slutten, da hele bølingen (minus Atlanter, som sto blant publikum og digget) fylte scenen på Rockefeller. De danset, spilte, sang og klappet mens elementer blant publikum prøvde å danse hull i gulvet foran scenen.

I mine ører var ørkenfestivalen en suksess også her i Norge. At det har vært en suksess i hjemlandet er det ingen tvil om. I 2013 ble Festival au Désert tildelt WOMEX Award for Professional Excellence. Prisen ble delt ut under WOMEX (World Music Expo) i Wales uka før OWMF, og festivaldirektør Manny Ansar tok imot den, på vegne av festivalen. Prisen ble delt ut av Andy Morgan (manager for Tinariwen i åtte år), og i sin tale snakket han blant annet om de ekstremistiske grupperingene som forbød musikk i ti måneder, og at skyggen av denne filosofien fortsatt henger igjen i Nord-Mali: «In effect, that shadow has turned the Festival in the Desert into the frontline in a cultural war dominated by religion, a war that is also being waged in Algeria, Egypt, Yemen, Pakistan, Afghanistan and many other parts of the Muslim world. Festival director Manny Ansar and his dedicated team feel the heat of that conflict every day and their courage deserves our gratitude and respect.»

Festivalen har vært i eksil i år (flere steder, ikke bare i Oslo), men planen er en ny festival i Timbuktu i januar 2014.

I følge Igo Diarra, intervjuet av nettstedet This is Africa, forlater ikke musikere fra Mali landet sitt for å bo i Europa. Han mener det har hjulpet dem å holde på sin sound, sin lydrikdom, sin særegenhet. «Noen sier at musikken i Mali er inspirert av flyten i elva Niger.» sier Diarra, en musikkprodusent, radiopersonlighet og kulturelt engasjert malier.

For oss her i Norge er det en udelt glede at musikerne i hvert fall kommer på besøk til oss.

 

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: