false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Kunsten og individet – og noen Pearl Jam-konserter

19.07.12 KL. 07:1

Det finnes musikk, det finnes god musikk og det finnes fantastisk musikk. Og fremfor alt finnes det musikk som en aldri greier å bedømme objektivt fordi den er blitt en del av en selv, en integrert del av ens liv. Hver tekslinje bærer i seg et kapittel i ens liv, hver melodi bærer i seg det man har følt, tenkt og gjort mens man har hørt på den. Alle disse store øyeblikkene, de store møtene med kunsten, lagres i kroppen og gjør nettopp denne musikken uvurderlig.

Sånn har jeg det med Pearl Jam. Hver plate er så mye større enn seg selv, musikken har i to tiår gravd seg ned i dypet av sjelen min, pirket på steder jeg ikke ellers har så god tilgang til. Jeg tror det må være det store kunstopplevelser dreier seg om, å få en opplevelse av små innblikk i noe uforståelig, i flyktige øyeblikk ser man, forstår man, noe svært og ubegripelig.

Ingen ord kan beskrive min eufori da de dro igang In Hiding i Amsterdam den 26. juni i år, det var den andre av fem Pearl Jam-konserter jeg skulle se i sommer, den andre av fem intense kvelder der de store øyeblikkene lå tykt oppå hverandre og gleden danset oppunder takhvelvingen i takt med jubelropene og klappingen. «I swallowed my words to keep from lying, I swallowed my face just to keep from biting I, I … I swallowed my breath and went deep, I was diving.» Jeg vet ikke hvorfor dette er så genialt, hva det er som rører meg så dypt. Men vi deler en historie, nei, mange historier, jeg og denne låten.

Møtet mellom musikken og individet er høyst privat, personlig. Jeg kan stå midt imellom tusenvis av andre som elsker den samme låten, som klapper, danser, brøler ut teksten med hele seg. Likevel er jeg alene i mitt møte med kunsten, de andre forstår ingenting.

Pearl Jam har holdt det gående i tjue år, og like lenge har jeg fulgt dem, gått på konserter og hørt på plater, lest intervjuer og studert tekster. Bandet har en høyst trofast og entusiastisk fanskare, mange følger dem gjennom hele turneer, fra land til land. På konserter kan du møte folk som har sett dem hundrevis av ganger, folk som har reist for eksempel fra Argentina eller USA eller Afrika for å se dem i Europa.

Og bandet, på sin side, er dypt rørte og takknemlige for hengivenheten, det er tydelig når du ser og hører hvordan de takker publikum, men også med tanke på hva de gir. Av seg selv. De står der på scenen og gir alt de har og litt til, i rundt to og en halv time hver kveld. Og aldri får vi nok, aldri blir vi mettet. Når Eddie Vedder går fram til publikum og deler av vinflasken sin med de som står på første rad, og alle strekker fram armene og vil ha!, vil ha!, da greier jeg ikke gjøre det samme. Det skal sies at der og da er det ingenting jeg heller vil enn å få en sup av vinen til denne overveldende karismatiske og vakre mannen, jeg er ikke bedre enn det, men jeg greier ikke strekke fram mine grådige armer og be om mer!, mer!

Så mye kan ikke én mann gi til så mange.

De står på scenen og vrenger seg for oss, det får holde.

Europaturneen er over for denne gang. Jeg gleder meg allerede til neste. Live musikk er berusende deilig. Og musikken til Pearl Jam handler om livet mitt.

 

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: