false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Harry Belafonte – utrettelig aktivist, glødende artist

18.03.12 KL. 05:1

Nylig fylte Harry Belafonte 83 år, og i fjor kom hans selvbiografi «My Song». For en bok, for en mann, for et liv!

«My Song» forteller historien om et usedvanlig og begivenhetsrikt liv, og gir samtidig interessante innblikk i amerikansk historie. Belafonte var politisk aktivist hele sitt liv, og han var nær venn med Martin Luther King Jr. Men han pleide også omgang med en rekke andre kjente personer, som Marlon Brando, Eleanor Roosevelt, Paul Robeson, John F. Kennedy, Nelson Mandela, Miriam Makeba og Fidel Castro, for å nevne noen av de mange menneskene som fyller de nesten 500 sidene i denne innholdsrike boka.

Belafonte ble født på Jamaica, men flyttet som barn til New York. Barndommen tilbragte han delvis hos foreldrene i Harlem, New York, delvis hos bestemoren på Jamaica. Det var på ingen måte noen lett barndom, de var svært fattige, begge foreldrene var alkoholisterte og faren var voldelig.

Som ungdom ble han kjent med Sidney Poitier, som delte hans skuespillerdrøm. De ble gode venner, Harry forteller hvordan de pleide å spleise på en teaterbillett så en av dem kunne se første akt og den andre kunne se andre akt.

Nærmest ved en tilfeldighet ble Belafonte sanger. Han sang svisker og standardlåter, og selv om det slo an, og ga sårt tiltrengte inntekter til familien han hadde stiftet, trivdes han ikke med dette. Han følte seg falsk. Etter noen år bestemte han seg for å legge opp. Han ville jo bli skuespiller!

Men så ble det mer musikk likevel. Harry hadde veldig sans for folkemusikk, men mente at han ikke hadde noen rett til å fremføre den. Med sin sammensatte bakgrunn var han ikke autentisk verken det ene eller det andre, og folkemusikken handler jo nettopp om autentisitet. Likevel, i 1951 hadde han sin første opptreden med folkesanger fra flere deler av verden. Han møtte kritikk, men han fikk også enorm suksess. Hans  første store platesuksess ble Calypso, som kom ut  i 1956.

Store deler av boka handler om borgerrettsbevegelsen. Som nevnt var Martin Luther King og Harry nære venner, og mange av de store aksjonene og marsjene ble planlagt i Harrys leilighet i New York. Vi får også vite mye om bakgrunnen for at nettopp denne saken var så viktig. Det gjør stort inntrykk å lese om hvordan det var å kjenne den ekstreme rasismen på kroppen, å leve med ydmykelsene. På flere av stedene de opptrådte måtte de svarte artistene, så snart showet var over, smyge seg ut bakveien og pelle seg av gårde til en svart bydel hvor de kunne overnatte under kummerlige kår.

Harrys andre kone var en hvit jødisk kvinne, noe som falt mange tungt for brystet. Men hva er det vi kjemper for hvis det ikke er retten til å gifte oss med hvem vi vil? sa Harry. Han ville ha integrering.

Også i skuespilleryrket var rasismen påtrengende. Harry spilte i flere filmer, men det var sterke begrensinger på hvilke roller svarte skuespillere kunne ha. Og ingenting virket mer truende på de hvite, mannlige makthaverne enn tanken på at en hvit kvinne kunne være tiltrukket av en svart mann.

Et eksempel på hvor på tuppa de var når det gjaldt akkurat dette får vi i en episode fra en TV-innspilling. Mens Harry synger duett med Petula Clark legger hun forsiktig en hånd på armen hans. Dette var fullstendig uakseptabelt og de fikk klar beskjed om at opptaket måtte gjøres på nytt. Hva ville vel annonsørene si! Men Petula og Harry nektet. Harry sto ofte steilt på sitt og nektet å fire, noe som kostet ham dyrt flere ganger i hans karriere. (I dette tilfellet var han bekymret for hva episoden kunne gjøre med karrieren til Clark. Boka har flere eksempler på folk i underholdningsbransjen som fikk sine karrierer ødelagte fordi de utfordret datidens normer for hva som var akseptert interaksjon mellom hvite og svarte.)

Den kalde krigen hadde mye å si for livene til folk på femtitallet, ikke minst for svarte mennesker i underholdningsbransjen. Harry, med sitt politiske engasjement, ble selvfølgelig svartelistet. Det skjedde like før han skulle opptre på the Ed Sullivan Show, og han ble kalt inn til Sullivan for en samtale. Her ble han konfrontert med en liste over alle de politiske møtene og demonstrasjonene han skulle ha deltatt i. Han svarte med å si  «Herr Sullivan, ikke bare er alle disse anklagene sanne, det er også mange flere som ikke er med på listen». Deretter fortalte han Sullivan om sin bakgrunn, sin oppvekst og hvorfor han måtte kjempe for disse sakene.

Samme ettermiddag fikk Belafonte, overraskende nok, en telefon om at han fikk være med på The Ed Sullivan Show. Prisen han måtte betale for det var mistenkeliggjøring blant sine likesinnede. Hadde han tystet? På den tiden var det mange som pekte ut «kommunister» for å redde sitt eget skinn.

Belafonte fungerte i en årrekke som mellommann mellom borgerrettsbevegelsen og makthaverne i Det hvite hus, i tillegg til at han var aktiv i planleggingen, gjennomføringen og – ikke minst – finansieringen av de store aksjonene. Han forhandlet mye med både Bobby og John F. Kennedy, og fikk dem til å strekke seg langt for å møte kravene fra bevegelsen. Men det var sterke krefter de kjempet mot, både Bobby og John F. ble jo, i likhet med King, drept.

På tampen må jeg nevne at da Mandela gjorde sin første utenlandsreise etter sin løslatelse, var det Belafonte som fikk ansvar for å ta i mot ham og legge opp programmet hans i USA og Canada.

I en alder av 83 år fortsetter Belafonte å være en skarp samfunnsdebattant. Og i en alder av 83 år er han fortsatt oppsiktsvekkende vakker å se på.

Harry hevder at han alltid har vært skuespiller og at hans største prestasjon noensinne er at han har lurt folk til å tro at han er sanger.

 

 

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: