false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

En reise til revolusjonen

16.12.19 KL. 08:1

«Bankene er ødelagte, ta med cash!» Vi sitter på flyplassen i Frankfurt på vei til Libanon da denne beskjeden tikker inn. Heldigvis er vi forberedt og har allerede behåen full av dollarsedler.

Vi skulle til Libanon på musikkfestival. Det var flere måneder siden vi hadde kjøpt flybilletter og overnatting. Så ble det revolusjon.

Folk tok til gatene i protest mot vanstyret i landet, mot korrupte politikere og urimelige avgifter. Folk tok til gatene i fortvilelse over en situasjon de ikke kunne leve med.

Festivalen vi skulle på ble kansellert. Deretter ble flyet vi skulle ta kansellert, og vi ble omplassert på en svært ubeleilig reiserute. Vi leste reiseråd og spurte folk som kjenner området, folk som bor der. Alle forsikret oss om at det var trygt å reise, at demonstrasjonene var fredelige. Det halvtomme flyet vi blir plassert i gir likevel en underlig følelse. Er dette galskap? spør jeg meg selv. Er vi på vei inn i en krigssone?

Etter ei kort natt står vi opp og går ut i denne nye verdenen. For første gang er jeg i Midtøsten. For første gang er jeg i et land der det er revolusjon. Det virker så fredelig.

Vi møter Rana Issa, universitetslektor ved det amerikanske universitetet i Beirut. Hun kjører oss hit og dit, peker og forklarer. Vi kjører forbi fasjonable butikker nesten ingen har råd til å handle i.
– Det er så dyrt i Beirut, mye dyrere enn i Oslo, samtidig som lønningene er mye lavere, sier hun.
– Hvordan klarer folk seg da?
– Det gjør de ikke, det er derfor det er revolusjon.

Det er over femti dager siden revolusjonen startet. Folk er slitne, forteller Issa. Folk er dypt deprimerte over situasjonen. Flere tar livet sitt. De ser ingen utvei.

Mohammad Al-Amin-moskéen

Hun tar oss med til Martyrplassen, like ved Mohammad Al-Amin-moskéen. Området fungerer som en base for revolusjonen. Plassen er gjerdet inn og det står væpnede vakter her og der rundt hele det store området. Flere steder er gjerdet forsterket med piggtråd. Vi går en runde. Ulike grupperinger som representerer for eksempel yrker eller geografiske områder har baser her. Fra noen av teltene kan vi høre appeller.

Det er trist at det er så få folk her, sier Issa. Samtidig vet vi at det er en stor gruppe som er ute og marsjerer i kveld. Vi ser noen videoklipp i sanntid og får frysninger. Det er så stort. Det føles ambivalent å være her som turist i en sånn tid. Å gå rundt å kikke på noe slikt med turistblikket sitt. Dette er alvor.

Dagens demonstrasjoner er organisert av kunstnere og skal rette seg mot bankene. De skal kaste maling på hovedkvarteret til banksammenslutningen. Det er ingen overordnet koordinator for opprøret, forteller Issa, men ulike grupper bytter på å ha hovedansvaret for demonstrasjonene.

Associacion des Banques de Liban dagen etter at aktivistene har vært der

«Vi må nok ta med en løk, det er fare for tåregass», får vi høre tidligere den dagen. Jeg flakker med blikket og klemmer fram at jeg ikke ønsker å være med. Det er ikke bare sikkerhetsårsaker som gjør at jeg ikke vil delta på demonstrasjonene. Jeg kan støtte kampen deres så mye jeg vil, men hvis jeg blir med er jeg likevel turist ute på opplevelsessanking. Det kjennes ikke riktig, uansett hvor mye det frister med en slik opplevelse. Selv det å gå rundt på Martyrplassen oppleves ubehagelig. Jeg vegrer meg for å ta bilder, men knipser noen kjappe med mobilen likevel, i all hast, mens jeg kikker stjålent til alle kanter.

Folk brenner bål, noen leker med en hund, flere spaserer rundt og småprater. Stemningen er rolig. Hadde det ikke vært for gjerdene rundt oss ville jeg trodd vi var et helt annet sted. Et sted der det ikke var revolusjon.
– Bli med bort hit, sier Issa, og viser oss en stor fugl Føniks. Den ble laget etter at noen kontrarevolusjonære hadde stormet leiren og ødelagt teltene. Samme kveld ble fuglen bygd av teltstengene. Øynene lyser ut i kvelden der den står, under det libanesiske flagget som for anledningen er støttet opp av en gigantisk knyttet neve.

Tre personer har omkommet i løpet av de femti dagene revolusjonen har vart. Folket tror ikke på vold, blir vi fortalt. De vil ha fredelige demonstrasjoner. Like ved føniksen henger plakater av de omkomne, tre unge menn på Martyrplassen.

Jeg skal innrømme at jeg er lettet da vi smetter utenfor gjerdet igjen, forbi den væpnede vakta, som ikke skjenker oss et blikk. De sier at de er her for å beskytte demonstrantene, sier Issa og nikker mot vaktene.

En mann kommer bort til oss utenfor, han spør etter penger, sier han har mistet kortet sitt i minibanken.
–Folk er desperate, sier Issa. Det var ikke sånn her før.

Om kvelden går vi på bar. Det kryr av folk i det hippe strøket. De er pene og velkledde, har velfriserte hipsterskjegg og drikker drinker som er minst like dyre som drinkene i Norge. Er disse også rammet av krisen? lurer jeg på.
–Her i Libanon er alle enten fattige eller rike, sier en drosjesjåfør. Det er ingen mellomsjikt.

Alle vi møter i Beirut er hyggelige og imøtekommende, og samtidig i stor grad preget av krisen. De fleste vil gjerne snakke om det. Noen takker oss for at vi valgte å dra dit i en så vanskelig tid. Andre uttrykker overraskelse. Alle er vennlige.

Beirut

160 000 libanesere har mistet jobben den siste tiden, får vi høre. Tallet er ikke bekreftet, men det dukker opp her og der. Mange er tvunget til å jobbe deltid. Noen får lønn inn på konto, men får ikke tilgang til pengene fordi minibankene er tomme. Folk med oppsparte midler er redde for at alt er forsvunnet. Bankene får mye av skylda. Politikerne får resten av skylda. De er korrupte, sier alle. De foreslår stadig nye kandidater til å styre landet, men det er vanskelig å finne noen folket godtar. Dermed fortsetter demonstrasjonene.

–En gang ventet og ventet vi på resultatet av et viktig politisk møte, forteller en drosjesjåfør. Da de endelig kom ut for å fortelle oss resultatet sa de at de hadde blitt enige om å være enige. Men de var ikke enige om noenting! Det var fullstendig innholdløst, sier han med indignasjon. Vi hadde ventet på ingenting!

Flere av de revolusjonære er positive. Vi har oppnådd så mye, sier en ung bartender. Vi har nådd en milepæl idet vi har innsett at vi ikke jobber for politikerne, det er de som jobber for oss. Vi har fått et helt nytt samhold her i landet nå. Flere andre gjentar det siste, at befolkningen nå står langt mer samlet enn de har gjort før. De er samlet mot politikerne og bankene. Dette er noe vi har ventet på, sier bartenderen vår. Det måtte skje. Alt har ledet fram til dette. Det krever mye energi, men det gir også energi. Jeg har aldri sett en så fredelig revolusjon før, legger hun til, før hun innrømmer at ikke alle er like positive, med henvisning til 20 nylige selvmordsforsøk, hvorav fem av dem lyktes.

Vi har ti opplevelsesrike dager i Libanon; vi kjører nært opptil den syriske grensa og besøker oldtidsbyen Baalbek, med tempelruiner fra romertida; vi drar på vinsmaking i Bekaa-dalen; vi feirer fødselsdager med overdådige festmåltider; vi går oss vill gang etter gang fordi papirkartet er så lite detaljert og det er alt for dyrt å bruke mobildata (Libanon er verdens dyreste land å bruke mobildata, hevdes det,); vi besøker Nasjonalmuseet med sarkofager og mumier og gjenstander som er så gamle at selv en revolusjon kan føles ubetydelig. Vi holder oss unna demonstrasjonene, men glemmer ikke et øyeblikk hva landet går gjennom. Det er ikke sånt man glemmer.

Den siste dagen vi er der tikker det inn en melding om at vi bør holde oss unna Downtown. Det viser seg at det er sammenstøt der, Hizbolla-tilhengere har stormet Martyrplassen og leiren der, sikkerhetsstyrkene har brukt vannkanoner, tåregass og gummikuler, førti mennesker er skadet. Det er en trist beskjed å ta med seg til flyplassen, der jeg bestemmer meg for å kjøpe et krus med arabisk skrift. Tre unge menn stiller gladelig opp for å lese og oversette tekstene på krusene for meg. Jeg velger den der det står «I møte med motstand» framfor det der det står «Kaffe før alt annet».

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: