false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

En historie om bortforklaring av vitenskapelige funn

18.09.13 KL. 09:1

Historien om hvordan Louis Pasteur (mannen som har gitt opphav til ordet pasteurisering) kom fram til at liv ikke kan oppstå av seg selv reiser mange interessante spørsmål om forskningsformidling og forskningsetikk. Det er en historie der sannheten vant fram på grunn av vranglære og forutinntatthet. Den foregikk i Frankrike i 1860-årene og hovedpersonene var Louis Pasteur og hans kollega Felix Pouchet.

Herrene Pasteur og Pouchet gjorde forsøk som gikk ut på å sterilisere flasker med en organisk substans ved koking. Etter steriliseringen ble flaskene forseglet. Begge var enige om at hvis flaskene forble forseglet ville ingenting skje, men hvis luft ble tilført, ville innholdet i flaskene mugne. Pasteurs påstand var at så lenge både innholdet i flaska og lufta som ble tilført var uten liv, ville ikke mugg oppstå. Pouchet mente at forråtnelsesprosessen ville sette inn uansett.

For å gjennomføre forsøkene måtte man altså forsikre seg om at innholdet i flaskene var organisk og sterilisert, og man måtte vite om den tilførte lufta var steril. Samtidig måtte man forsikre seg om at heller ikke instrumentene eller noe annet forurenset forsøket.

Det var generell enighet om at koking var en gyldig metode for sterilisering, men flere spørsmål rundt dette var ubesvarte. De foretok mange ulike forsøk på å sterilisere luft, gjennom oppvarming, filtrering og behandling med syrer og baser. I flere tilfeller ble lufta sterilisert, men i mange tilfeller ble den ikke det, noe som førte til at forestillingen om at liv kunne oppstå av seg selv levde videre.

Forsøk ble utført ved hjelp av ulike metoder. Mer interessant enn resultatene av de ulike forsøkene er hvor ulikt to personer med hvert sitt ståsted kan tolke de samme resultatene.

Pouchet foretok en del eksperimenter der alt var sterilisert ved hjelp av kvikksølv. Da det likevel viste seg at liv oppsto var hans konklusjon klar: nytt liv hadde oppstått i sterile omgivelser. Han skrev til Pasteur og fortalte om sine funn. Pasteur foretok samme eksperiment med samme resultat. Men han var overbevist om at noe måtte være galt med eksperimentet, så han valgte å ikke publisere disse funnene. I stedet for å følge vitenskapelig skikk og forkaste sin hypotese valgte han å forkaste eksperimentene, til tross for at han ikke skjønte hva feilen kunne være.

På grunn av uenigheten og usikkerheten forstatte de eksperimentene. I sitt neste eksperiment åpnet Pasteur flaskene høyt oppe i Alpene, der de mente lufta måtte være renere. Han brukte en flammebehandlet tang, og fant at flaskene ikke ble forurenset. Da Pouchet gjentok eksperimentet, fikk han motsatt resultat, en forskjell var at han hadde brukt en fil og ikke en tang. Altså fortsatte debatten, med sine forklaringer og bortforklaringer.

På denne tiden var det vanlig å løse slike konflikter ved hjelp av kommisjoner. To ulike komminsjoner ble nedsatt for å studere funnene til Pasteur og Pouchet. Det viste seg at så å si alle kommisjonsmedlemmene var uttalte tilhengere av Pasteurs teorier, og at granskningen dermed ikke kunne bli nøytral. Pouchet trakk seg begge gangene, og Pasteur ble stående som seierherre.

Hvorfor hadde kommisjonsmedlemmene allerede bestemt seg for at liv ikke kunne oppstå av seg selv? Dette var kun få år etter at Darwin hadde lansert sin evolusjonslære, og den hadde fremdeles ikke vunnet gjennom. Motstanden mot Darwin var stor, siden hans teorier var i strid med kirkens lære. Hvis liv kunne oppstå av seg selv ville det kunne bevise Darwins lære. Kommisjonsmedlemmene hadde altså sterke religiøse grunner til å ikke ville ta inn over seg at liv kunne oppstå av seg selv.

Ekstra interessant er det faktum at hvis Pouchet ikke hadde trukket seg, kan det hende han hadde vunnet konkurransen om sannheten. Eller «sannheten». For ettertiden vet jo at Pasteur hadde rett, og da er det lett å tilgi hans unndragelser og bortforklaringer. Det er lett å tenke at han visste jo dette, kloke, flinke vitenskapsmannen. Men hvordan visste han det? Når det ikke var hans forskningsresultater, hva var det da? Magefølelse? Kan vi tenke oss noe mindre vitenskapelig enn magefølelse? Mens Pouchet fulgte vitenskapelige standarder valgte Pasteur å publisere kun et utvalg av sine forsøk, mens han sanket støtte for sitt syn ellers i samfunnet.

Vi liker å se på vitenskap som noe som foregår uten forhandlinger og konflikter, uten maktkamp, vi liker å tenke at vitenskapelige funn er nøytrale og interesseløse. Til dels stemmer jo dette. Vi vet i dag at Pasteur hadde rett, at liv ikke oppstår av seg selv. Samtidig ser vi at det er så mye mer, at i translasjonen – den prosessen der vitenskapelige funn skal ut av laboratoriet og ut til folket – er full av støy, forhandliger, unndragelser og bortforklaringer. Og at forutinntatthet spiller en stor rolle.

Verken Pasteur eller Pouchet visste at avkok av høy (som Pouchet brukte i sine eksperiment), i motsetning til gjær (som Pasteur brukte), ikke steriliseres ved koking. I ettertid vet vi at dette kan forklare de ulike funnene de gjorde. Og vi vet at hvis Pouchet hadde fortsatt med eksperimentene sine ville han reprodusert sine egne funn, også om han hadde brukt tang, slik Pasteur gjorde. Det var ikke valget mellom tang eller fil som førte til at de fikk ulikt resultat. Foran en uhildet kommisjon kunne Pouchet vunnet. Men kommisjonen var ikke uhildet, de ville vel funnet en annen bortforklaring. De hadde jo et verdenssyn å beskytte.

Joda, Pasteur hadde rett. I sin konklusjon. Men det er mye å utsette på translasjonen hans, hvis vi går ut fra at vitenskap skal være åpent og nøytralt. Det denne historien viser er – sjokkerende nok – at forskere er mennesker de også og at vitenskapen blir dyttet hit og dit av aktørene, med sine ulike agendaer og magefølelser.

Louis Pasteur

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: