Blogg

Musikk som har imponert meg: Moonlight Benjamin

Musikken kalles voodoo-blues, haitisk rock, kreolsk roll; den blir omtalt som Black Keys møter Dr. John, karibisk voodoo-transe møter amerikansk syttitallsblues.

Ingenting av dette visste jeg der jeg lå på rommet i forkant av årets WOMEX-festival og hørte gjennom spillelista med årets musikere gang etter gang. Det var noen låter som alltid stakk seg ut, som grov seg inn i meg og ble hengende igjen der. Musikken låt så fremmed og så velkjent på samme tid. Den sterke stemmen som samlet sammen musikken, jaget den videre, som hadde full kontroll uten å være påtrengende. Den sang på et språk jeg overhodet ikke dro kjensel på.

Hva var dette for noe? Moonlight Benjamin, viste det seg. Jeg satte en tydelig ring rundt navnet i festivalprogrammet.

Moonlight Benjamin er artistnavnet til ei haitisk dame. Svartkledt og med svarte tegninger i ansiktet kom hun ut på scenen. I løpet av konserten skjønte jeg hvorfor det låt så velkjent. Det er jo blues-rock. I tillegg fikk enkelte av låtene meg til å tenke på både åttitalls R.E.M. og langt nyere band som Arcade Fire. Vokalen, derimot, er noe annet. Haitisk voodoo. Mystisk, som dama selv der hun sto på scenen, svøpt i svart.

Etter konserten hadde jeg en samtale med en mann som mente det var helligbrøde, denne utvannigen av urgammel, hellig musikk. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg har forståelse for synspunktet hans, og diskusjonen er spennende. Men jeg var allerede frelst. Og har ikke all interessant musikk oppstått i møtet mellom ulike kulturer?

Jeg velger å la musikken tale for seg, å la den gjøre det musikk skal gjøre; rive oss fra hverandre og sette oss sammen igjen, bittelitt annerledes enn før.