Blogg

Pearl Jams Ten er 30 år og fortsatt margrøskende god

Da Pearl Jam kom susende inn i mitt tenåringsliv hadde de med seg noe helt nytt. Debutplata deres Ten, som kom ut 27. august 1991, hadde en råskap og intensitet som banet vei til nye steder i meg. Sjela mi skvatt opp, flaksa rundt i kroppen og la seg til rette igjen, nesten på samme sted som før, men ikke helt.

Kjære Svartlamon

Jeg ble forelska i deg første gang jeg så deg. Du var akkurat min type. Jeg falt for det utemte ved deg, den lurvete og skakke sjarmen din. Jeg falt for lyden av deg og fargene dine.

Jeg visste at jeg hørte hjemme hos deg.

Dvele ved Dylan

Bob Dylan har alltid vært der. Jeg har ingen formening om når eller hvordan jeg oppdaget ham. Han var bare der. De må ha spilt Dylan hjemme, jeg husker platene fra den lille samlinga under stereoanlegget. For meg var Dylan en gammel gubbe allerede da. – Lever han fortsatt, husker jeg at jeg spurte en gang.

Musikk som har imponert meg: Mattis Kleppen

«En hel konsert med bare bass? Det må da bli kjedelig», tenkte jeg første gang jeg skulle på konsert med Mattis Kleppen solo.

Så feil kan man ta.

For Mattis er ikke som andre bassister. (mer…)

Musikk som har imponert meg: Gaye Su Akyol, tyrkisk surrealistsurfrock

Lyden av det moderne Istanbul, orientalsk surrealisme, surfgitar og tyrkisk sang.

Alle jeg snakket med på WOMEX lot til å være enige om en ting: Gaye Su Akyol var noe man måtte få med seg. Heldigvis hadde jeg vett til å høre på dem.

Bandet kommer ut på scenen med svarte masker foran øynene. De spiller fabelaktig instrumental surrealistisk surfrock i noen minutter før det skjer. (mer…)

Musikk som har imponert meg: Moonlight Benjamin

Musikken kalles voodoo-blues, haitisk rock, kreolsk roll; den blir omtalt som Black Keys møter Dr. John, karibisk voodoo-transe møter amerikansk syttitallsblues.

Ingenting av dette visste jeg der jeg lå på rommet i forkant av årets WOMEX-festival og hørte gjennom spillelista med årets musikere gang etter gang. Det var noen låter som alltid stakk seg ut, som grov seg inn i meg og ble hengende igjen der. (mer…)

Musikk som har imponert meg: Etenesh Wassié Trio

WOMEX (World Music Expo) 2018 var som vanlig en gavepakke av rare, fine og overrumplende musikkopplevelser. En av dem var etiopiske Etenesh Wassie og hennes to bassister. Ja, du leste riktig: Bandet består av én vokalist og to bassister, hvorav en på kontrabass og en på akustisk bass.

Og ja, det er sært. Riktig sært. Og særdeles vakkert i all sin utilgjengelighet.

(mer…)

Hugh Masekela – en legende i byen

Det er juli 2012, jeg sitter på første rad på Paul Simon-konsert viet Graceland-albumet, et av mine favorittalbum gjennom tidene. Men det er ikke Paul Simon som får sjela mi til å vrenge seg akkurat nå. (mer…)

M/S Bjørnvåg – mat med mening. Og Bugge Wesseltoft!

M/S Bjørnvåg – restaurantbåten som ligger ved Jomfrualmenningen i Trondheim – disker alltid opp med upåklagelig mat. Men forrige gang var det en utvidet opplevelse jeg hadde i vente: mat og musikk, Bugge og Bjørnvåg. At Bugge Wesseltoft spiller for fjorten publikummere kan ikke sies å være noe annet enn eksklusivt.

(mer…)

Ørkenfestival i eksil – Mali på Oslo World Music Festival

Festival au Désert har funnet sted nord i Mali årlig siden 2001. Festivalen bygger på en gammel tradisjon fra ørkenfolket der, en tradisjon som gikk ut på å møtes og utveksle informasjon og kultur. Fra 2001 ble dette videreført i form av en musikk- og kulturfestival som også var åpen for omverdenen. Musikere fra hele verden har opptrådt der, på terskelen til ørkenen, blant de fattige og fargerike malierne. (Malierne er berømte for sine stoffer i intense farger og fargekombinasjoner, og Mali er også et av verdens fattigste land.) (mer…)

Hør, hør! på et helt album fra begynnelse til slutt

Albumkveld. Fenomenet har stått å lese om her og der de siste årene, mennesker møtes på et etablissement for å høre en plate fra ende til annen, uten å prate underveis. Jeg velger å se det som en kjærkommen protest mot multitaskingen, og mot den fragmenteringen og oppløsningen av albumformatet som skjer i vår tid, der folk plukker enkeltlåter og lager spillelister som de går rundt med i lommene sine. (mer…)

NoMeansNo – gamlingene er den nye ungdommen

Første gang jeg så NoMeansNo var på Veita Scene i 1996. Jeg hadde hørt platene deres, men jeg visste ingenting om dem, jeg hadde ikke sett dem. Mens vi satt og ventet på at konserten skulle begynne så jeg en gammel, gråhåra gubbe vase rundt på scenen. Jøss, tenkte jeg, er det noen som har med seg bestefar på turné, så søtt. (mer…)

Paul Simons Graceland – antiapartheid i praksis

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg tidligere i år kunne lese at Paul Simon skulle turnere, at han skulle ha med seg musikerne fra Graceland-albumet og spille mye av musikken fra nettopp den plata, og at han attpåtil skulle ta det hele med seg til Norge. Et slikt sammenfall av gledelige begivenheter hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve. (mer…)

Kunsten og individet – og noen Pearl Jam-konserter

Det finnes musikk, det finnes god musikk og det finnes fantastisk musikk. Og fremfor alt finnes det musikk som en aldri greier å bedømme objektivt fordi den er blitt en del av en selv, en integrert del av ens liv. Hver tekslinje bærer i seg et kapittel i ens liv, hver melodi bærer i seg det man har følt, tenkt og gjort mens man har hørt på den. Alle disse store øyeblikkene, de store møtene med kunsten, lagres i kroppen og gjør nettopp denne musikken uvurderlig. (mer…)

Myteomspunnet musiker på 100 – Bi Kidude fra Zanzibar

Oppdatering 17. april 2013: Bi Kidude døde i dag. Hvil i fred, flotte kvinne. Måtte ditt lys skinne herfra og til evigheten!

(mer…)