«En hel konsert med bare bass? Det må da bli kjedelig», tenkte jeg første gang jeg skulle på konsert med Mattis Kleppen solo.
Så feil kan man ta.
For Mattis er ikke som andre bassister. (mer…)
Morphine låt som ingen andre gjorde på nittitallet. I likhet med mange andre kunne de plasseres i kategorien alternativ rock, men de var definitivt et alternativ til den alternative rocken. De spilte rock uten gitar! Det var saksofon, en hjemmelaget, tostrengs slidebass og trommer som dannet lydbildet i musikken de selv kalte for «low rock». Denne merkelappen passer bra, for musikken ligger langt nede i toneregisteret, i likhet med stemmen til Sandman.
Tom Waits har gjennom fem tiår gitt oss styggvakre viser, støyende blues og spretten jazz. Han formidler skjeve og skjøre historier fra livets skyggesider med whiskystemme, respekt og humor. Han synger om alkoholikere, horer, enøyde, uteliggere og andre skjebner fra skråplanet. Og i flere år gjorde han dette med slik innlevelse at han selv ble ganske forfyllet.
Det er juli 2012, jeg sitter på første rad på Paul Simon-konsert viet Graceland-albumet, et av mine favorittalbum gjennom tidene. Men det er ikke Paul Simon som får sjela mi til å vrenge seg akkurat nå. (mer…)
M/S Bjørnvåg – restaurantbåten som ligger ved Jomfrualmenningen i Trondheim – disker alltid opp med upåklagelig mat. Men forrige gang var det en utvidet opplevelse jeg hadde i vente: mat og musikk, Bugge og Bjørnvåg. At Bugge Wesseltoft spiller for fjorten publikummere kan ikke sies å være noe annet enn eksklusivt.
På en av årets første sommerdager, med sola sprutende i bakken og all verdens musikk tilgjengelig under tastene, ble jeg spurt om forslag til sommermusikk. Det første jeg kom på var Django Reinhardt og hans versjon av Sweet Sue, Just You. Pussig nok, siden jeg ikke hadde hørt på Django på årevis. Seinere gikk jeg hjem og satte på samleskiva jeg har med ham, som siden har fått strømme hyppig ut av høyttalerne i stua mi, slik den var ment å skulle gjøre. (mer…)
Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk. (mer…)
Albumkveld. Fenomenet har stått å lese om her og der de siste årene, mennesker møtes på et etablissement for å høre en plate fra ende til annen, uten å prate underveis. Jeg velger å se det som en kjærkommen protest mot multitaskingen, og mot den fragmenteringen og oppløsningen av albumformatet som skjer i vår tid, der folk plukker enkeltlåter og lager spillelister som de går rundt med i lommene sine. (mer…)
Monoswezi er bandet som fyller det noe ulne begrepet «verdensmusikk» med mening. Det gjenspeiler seg allerede i navnet, som er satt sammen av første stavelse i landene bandmedlemmene kommer fra, nemlig Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. (mer…)
Oslo World Music Festival, Blå, fredag 3. november 2012: Det lukter Afrika, gulvet er dekket med gress flydd inn fra Etiopia dagen før, og vi er omringet av glisende og dansende mennesker fra både Etiopia og Norge. På scenen står ti-tjue musikere og dansere, det er litt vanskelig å telle, for hver gang man er kommet halvveis er det noen nye som kommer på scenen, noen går av, kanskje noen fra publikum hopper opp og hiver seg med i dansen, kanskje en av danserne går bak scenen for å skifte. (mer…)