false
HjemDJ RanjaBlogg
ranja2

Blogg

DJ & forfatter

Pearl Jams Ten er 30 år og fortsatt margrøskende god

27.08.21 KL. 10:1

Da Pearl Jam kom susende inn i mitt tenåringsliv hadde de med seg noe helt nytt. Debutplata deres Ten, som kom ut 27. august 1991, hadde en råskap og intensitet som banet vei til nye steder i meg. Sjela mi skvatt opp, flaksa rundt i kroppen og la seg til rette igjen, nesten på samme sted som før, men ikke helt.

Pearl Jam ble dannet i 1990, i kjølvannet av et tragisk dødsfall. Da 24 år gamle Andrew Wood, frontfigur i Mother Love Bone, døde av en overdose i mars 1990, ble bandet oppløst. Gitarist Stone Gossard og bassist Jeff Ament måtte finne på noe nytt. De spilte inn en demo sammen med gitarist Mike McCready og trommeslager Matt Cameron. Sistnevnte fikk de låne fra Soundgarden, men flere år senere skulle også han bli medlem av Pearl Jam.

Demoen ble distribuert blant venner og kjente, og Eddie Vedder, som bodde i San Diego, fikk et eksemplar. Han skrev tekster som han sang over melodiene på demoen, og da resten av bandet hørte resultatet tok det ikke lang tid før Vedder satt på et fly opp til Seattle. Der ble han værende.

Et nytt band ble født. Ten ble spilt inn.

For meg begynte den intense fanfasen med en TV-opptreden drøyt et år etter at Ten hadde kommet ut. Jeg satt hjemme og så på Bob Dylan 30th Anniversary Concert Celebration, og tok opp noen enkeltlåter på VHS. Da to av medlemmene i Pearl Jam – Eddie Vedder og Mike McCready – ble introdusert, trykket jeg på opptaksknappen. Det kunne være noe, dem hadde jeg hørt og likt. De gjorde en versjon av Masters of War som er så intens at det nesten gjør vondt å høre den. En versjon som etterlot meg måpende og svettende i sofaen. Jeg spolte tilbake og så den igjen umiddelbart. Dette var virkelig noe!

Deretter var det Pearl Jam som gjaldt. Jeg kjøpte Ten sporenstreks og lyttet grundig til den. Videoopptaket av Dylan-låten så jeg flere ganger daglig til kassettbåndet ble oppbrukt. Denne opptredenen ble inngangen til måten jeg lyttet til Ten.

Jeg kjøpte alt jeg kom over som hadde med Pearl Jam å gjøre. Jeg meldte meg inn i fanklubben, sirklet rundt postkassen og ventet på brev, sirklet rundt kiosken og ventet på neste musikkblad. Dette var i en tid da tilgangen på informasjon var begrenset, og jeg fikk aldri nok. Jeg måtte vite alt om dette nye som hadde kommet og veltet om på livet mitt. Grønsj, kalte de det. I ettertid framstår grønsj-merkelappen som datert, for meg er dette rock. Men hva med musikken, har den holdt seg i tretti år?

Ten er ei plate jeg aldri vil kunne bedømme objektivt. Til det ligger det for mye av meg og livet mitt der, mellom rillene på skiva, inni basstonene til Jeff Ament, vakende under stemmen til Eddie Vedder. Plata forteller historien om alt jeg har vært mens jeg har hørt på den. Det er nesten for intimt. Det er ei plate jeg må lytte til med forsiktighet.

Her om dagen satte jeg den på for første gang på noen år, full av ærefrykt og kanskje også litt smånervøs. Den åpner med en kort instrumentalintro, Master/Slave, som de pleier å spille over anlegget ved starten av konsertene sine. Forventingen og gleden jeg har kjent på konsertene kommer skyllende når jeg hører denne. Så trøkker de til med Once.

Ten evner fortsatt å få meg til å vrenges i fryd. Den graver fram fortidens meg og integrerer den med den jeg er nå. Den får meg i en tilstand der jeg bare er i musikken, det oppleves så riktig og sterkt. Dette, tenker jeg, er helbredelse. Dette er oppmerksomt nærvær. Øyeblikk der vi er intenst tilstede i noe og glemmer alt annet, er nettopp det vi trenger. Ten er ei plate som gjør det med meg. Eller, som venninna mi sa da vi snakket om trettiårsjubileumet her om dagen: Ten er ei plate som forbinder spinalkanalen med verdensrommet.

Også nå, tretti år etterpå.

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: