false
HjemDJ RanjaBlogg

Blogg

DJ & forfatter

Bekjennelser fra DJ-bua – del 4

24.09.22 KL. 02:1

Det er på tide å stå fram. Jeg har dumma meg ut. Etter 21 år som DJ gikk jeg skikkelig på snørra.

Selvsagt har jeg gjort tabber før. Som å sette på feil side av en singel så det forventningsfulle publikummet aldri får klimakset jeg har lagt opp til. Eller å komme borti balanseknotten så halve lyden forsvinner, eller å rote til så overgangene mellom låtene ikke blir så elegante som jeg hadde tenkt. Livet er fullt av tabber i den størrelsesordenen, og det kan bli underholdende blogginnlegg av det.

I tidligere bekjennelser fra DJ-bua har du også kunnet lese om noe av tullet gjestene kan finne på. Mye rart kan skje ute på byen seint på natta, når selvrefleksjonen har drukna i øl og sprit. Som at de ikke finner trusa si, danser nakne på bordet eller skvalper øl på miksebordet mitt.

Men noen ganger er det altså jeg som driter meg ut.

Og noen ganger har jeg bare nesten driti meg ut. Som den gangen da Lars Haltbrekken holdt tale på landsmøtet i Naturvernforbundet før jeg skulle spille plater. Jeg hadde satt opp utstyret og alt sto klart på scenen bak ham. Der lå også telefonen min som jeg hadde glemt å skru av lyden på.

Takk for at du ikke ringte meg akkurat da. Noen ganger har man flaks.

En gang ble jeg kontakta av Adresseavisa og spurt om jeg kunne nevne fem låter jeg skulle spille på byen den helga. Klart jeg kunne!

Problemet var bare at da jeg var på vei til Familien utested lørdag kveld, kunne jeg ikke huske hvilke låter jeg hadde sendt inn. Jeg liker å holde ord (eller så er jeg bare veldig pedantisk), så jeg ville gjerne spille de fem sporene i løpet av kvelden.
– Hvis det står i avisa, er det sant? spurte bartenderen.
– Det er visst opp til meg det nå, lo jeg.

Men det som fikk meg til å steile da jeg så oppslaget, var at de hadde brukt overskriften «Topp fem kutt» og ikke «Fem låter du kan høre på Familien på lørdag».

Det er jo to vidt forskjellige ting! Det er en overskrift som skal følges av fem helt andre spor. Det er sånne ting som kan få en musikknerd til å ligge våken om natta. Du kødder ikke med topp fem-lister.

Det er visst ikke sant det som står i avisa.

Se hva jeg fant, et lite avisutklipp fra en gang for lenge siden. Dette er altså fem låter jeg skulle spille på Familien den lørdagen, og absolutt ikke topp fem kutt.

Men likevel, det er mest tull og moro alt det der, ingenting å ta på vei for sånn egentlig.

Men nå sist gang, på tampen av sommeren 2022, var det dumt på ordentlig.

Det var festival i Steinkjer, Slabberaset. Jeg hadde sjekka inn på hotellet som arrangøren stilte med for anledningen, jeg hadde sittet backstage og snakket med den engelske duoen Gilmore and Roberts som skulle på scenen. Jeg hadde tatt en pils, spist litt mat, det var god stemning og bra musikk. Trivelige folk.

Jeg gleda meg til det skulle bli min tur. Ved midnatt skulle jeg opp på scenen og spille plater inn i nattetimene. Jeg hadde planlagt i hodet i månedsvis. Den siste uka hadde jeg lagt fram plater, jeg hadde lyttet, sortert og notert på post-it-lapper som jeg hadde klistret på platene.

Så mye fin musikk jeg skulle dele med folket!

Siste band gikk av scenen, nå skulle jeg rigge meg til. Jeg liker dette arbeidet, å dra fram kablene, plugge dem inn på riktig sted bak på mikseren, skru inn jordinga til platespillerne, trykke på på-knappen og se det lille, røde lyset. Power.

Plata jeg skulle åpne med lå klar fremst i bunken så den kunne surre på tallerkenen mens jeg fant meg til rette og valgte ut låt nummer to.

Opp på bordet med den digre kassa med mikser og CD-spillere. Dra fram phonokablene og … nei … men …

Hvor er strømkabelen til mikseren?

Klart den ligger der. Det gjør den jo alltid. I kassa, sammen med mikseren. Det er der den bor når den ikke er på jobb. Den har aldri vært noe annet sted.

Men det hjelper ikke, for den ligger ikke der nå.

Det er ikke til å tro. Kroppen blir nummen, og det svir i hjernen. Jeg aner ikke hva jeg skal si til oppdragsgiveren min. Halsen snører seg sammen. Den store skrekken har blitt virkelighet. Jeg får ikke kobla opp utstyret og gjort jobben min, og det er ingenting å gjøre med saken. Ingen har en så rar kabel, ikke her, ikke nå, kvart på tolv på en lørdagskveld.

Ja, jeg gikk skikkelig på snørra. For den kabelen lå nemlig igjen der jeg spilte sist. Der hadde den ligget musestille hele sommeren uten at jeg ante noe om det. Og jeg som alltid … nei, nå skulle jeg til å begynne å unnskylde meg og forklare. Det skal jeg ikke denne gangen.

Nå skal jeg bare stå fram og si det som det er: Jeg dumma meg ut og det var vondt.

Hvordan gikk det i Steinkjer i helga da, spurte folk uka etter, og jeg mumla unnvikende. Men nå er det sagt. Vær så god.

Se også:
Bekjennelser fra DJ-bua
Bekjennelser fra DJ-bua – del 2
Bekjennelser fra DJ-bua – del 3

djranja@rotrock.no | +(47)936 50 925 | facebook.com/forfatterranjabojer | facebook.com/djranja

Del innlegget: