Sigbjørn Nedland har vært der bestanding, inni radioen min, fra jeg var lita og sugde til meg alt jeg kunne av musikk. Han har vært der på NRK med den karakteristiske stemmen sin, fra før jeg skjønte stort av det han sa. Men jeg hørte stemmen, og jeg visste at jeg likte det den representerte, det forholdet til musikken. Det var en god stemme, en stemme som ville noe, som hadde noe å formidle. Noe som jeg visste var viktig for meg.
På syttitallet var han programleder for Pop spesial, på åtti- og nittitallet var det Pandoras jukebox, og så, de siste drøyt tjue årene, har det vært Jungeltelegrafen. Der spiller de såkalt verdensmusikk, eller «all den musikken som ikke passer inn i de andre kategoriene». Det var i den forbindelse jeg første gang snakket med Sigbjørn, på slutten av nittitallet. Jeg intervjuet ham om prosjektene hans til radioprogrammet mitt og han intervjuet meg om prosjektene mine til radioprogrammet sitt.
Jeg har skrevet en roman! En vaskeekte roman som kommer ut på Margbok forlag nå i disse dager. Forlaget har laget et knakende flott omslag til boka, og de har også vært til god hjelp under arbeidet med manuset. Det er jeg veldig glad for. (mer…)
Det er et stort privilegium å ha venner på Zanzibar som jeg kan bo hjemme hos når jeg er der, og som lar meg delta i dagliglivet deres.
Her er en liten fotoreportasje fra kjøkkenet til mitt vertskap, en dag vi laget pilau. (mer…)
Hvorfor hekler ikke norske menn? Eller, for å si det på en annen måte, hvorfor blir håndarbeid sett på som en kvinnesyssel her i Vesten? Og rosa, og yoga? Slike spørsmål har jeg balet med helt siden jeg i en gymtime på barneskolen fikk tildelt en rød ball fordi det var «jentefarge». Jeg har aldri hatt så lyst på en blå ball i hele mitt liv som jeg hadde i den timen. (mer…)
Strømmen er gått, og jeg sitter i lyset fra en liten lampe som går på solcellebatteri, de legger batteriene på en stein i sola om dagen, og så har de lys til kvelden. Hvis strømmen går. Når strømmen går. Den gjør som regel det. (mer…)
I Macunduchi, sør-øst på den største øya på Zanzibar, har de en årlig festival som kalles Mwaka Kogwa. Det er en feiring av persisk nyttår, etter en eldgammel tradisjon fra en før-islamsk religion (zoroastri). (mer…)
I juni 2010 kom nyheten om at det skulle bygges en vei gjennom Serengeti nasjonalpark, tvers gjennom ruta for den årlige migrasjonen til to og en halv millioner store pattedyr. Veien skulle være en gjennomfartsåre som skulle lette adkomsten fra kysten og til landene i Sentral-Afrika. Nyheten ble møtt med sjokk og vantro blant forskere, turister og naturvernere verden over. Store kampanjer ble iverksatt for å få det hele stoppet. (mer…)
Oppdatering 17. april 2013: Bi Kidude døde i dag. Hvil i fred, flotte kvinne. Måtte ditt lys skinne herfra og til evigheten!
Mørket er tett og komplett der jeg står på et busstopp i Stone Town, Zanzibar. Det er en av de virkelig svarte kveldene, da dagslyset kun er et fjernt minne, strømmen har gått og det eneste man ser er et par sigarettglør som ildfluer i mørket. Til og med telefonen min er tom for strøm. (mer…)
For et års tid siden skulle jeg reise til Tanzania for første gang på over 20 år. Vi hører som regel ikke så mye om Afrika i mediene, men det vi får med oss viser jo med all tydelighet at dette er skumle greier. Her er folk både syke og sultne og skitne, og i tillegg er de så fattige at de helt sikkert stjeler hvis det kommer en rik turist. Ja, det ville i hvert fall jeg ha gjort. (mer…)