Blogg

Hva? Skal de bygge en highway gjennom Serengeti nasjonalpark?

I juni 2010 kom nyheten om at det skulle bygges en vei gjennom Serengeti nasjonalpark, tvers gjennom ruta for den årlige migrasjonen til to og en halv millioner store pattedyr. Veien skulle være en gjennomfartsåre som skulle lette adkomsten fra kysten og til landene i Sentral-Afrika. Nyheten ble møtt med sjokk og vantro blant forskere, turister og naturvernere verden over. Store kampanjer ble iverksatt for å få det hele stoppet.

Serengeti nasjonalpark, et område på nærmere 15 000 kvadratkilometer, står på UNESCOs verdensarvliste, og har verdens største tetthet av store pattedyr. Argumentene mot en slik vei var mange og opplagte, et rikt økosystem var i fare. Men for et fattig land med dårlig infrastruktur var behovet for veien påtrengende.

Tanzania er et av landene i verden som har fredet størst andel av sine områder, hele en tredel av det totale landarealet. Dette skyldes at landet er blant de fire landene i verden med rikest natur. De kan vise til 320 typer pattedyr, 1200 fuglearter og like mange sommerfuglarter, samt 10 000 plantearter. I tillegg har landet Afrikas høyeste fjelltopp, dypeste innsjø, samt mengder med korallrev, for å nevne noe. Det var i Tanzania Stanley møtte Livingstone, og de berømte ordene «Doctor Livingstone, I presume?» skal ha blitt uttalt. I tillegg var det her, i Olduvai Gorge som går gjennom Serengeti, at de første sporene etter moderne mennesker ble funnet.

Ja, Tanzania har mye å vise til, og mange fryktet at velviljen fra turistene skulle avta hvis myndighetene gjennomførte de mildt sagt kontroversielle veiplanene, at det rett og slett skulle føre til boikott av Tanzania som turistmål.

Da jeg var på safari i Serengeti i januar i fjor tok jeg opp temaet med guiden i bilen vår, som – til min overraskelse – aldri hadde hørt om planene om å bygge en 53 kilometer lang highway gjennom hans arbeidsplass. Men han lot til å synes det var en god idé. De eksisterende veiene er svært dårlige og når turismen øker må det også følge med en viss infrastruktur. Det er ingen tvil om at de eksisterende veiene er dårlige. Vi måtte for eksempel stoppe og feste bensintanken med et setebelte da den holdt på å falle ut under bilen, mens vi kastet nervøse blikk rundt oss for å se om det lå noen sultne løver i savannegresset. (Dette var ett i en endeløs rekke av bilproblemer som oppsto på vår fem dagers safari.)

Tanzanianske myndigheter har tydeligvis følt det internasjonale presset. På et møte i World Heritage Comittee i juni i år fastslo de at veien kun skal brukes til turistformål og at den ikke skal asfalteres. Videre skal den underlegges de samme reglene som de andre veiene i det enorme vernede området. Mange pustet lettet ut og anså kampen som vunnet. Andre er fortsatt kritiske. De mener at selve byggingen av veien vil være en stor påkjenning for området, og at den uansett vil føre til økt trafikk og høyere hastighet. Det etterlyses også konkrete planer for en foreslått alternativ vei sør for det vernede området. Kritikerne mener at så lenge det ikke blir bygd en annen vei rundt parken, vil den nye grusveien likevel bli brukt som gjennomfartsåre.

Eivin Røskaft, professor i biologi ved NTNU, driver et forskningsprosjekt i Serengeti. Målet er å undersøke i hvilken grad impalaantilopen blir stresset av biltrafikk, og de håper at resultatene kan være med å bestemme hvordan slike veiprosjekter blir utformet. De observerer dyrene i tillegg til å teste avføringen for stresshormoner. I et intervju på P2s samfunnsprogram Ekko onsdag 12. september 2012, avdramatiserer Røskaft effekten av den planlagte veien. Han peker blant annet på at den vil føre til en sårt tiltrengt avlastning for de andre veiene i parken. På en av disse, som også går gjennom migrasjonsruten til gnuene og de andre dyrene, har biltrafikken økt fra 30 000 biler i år 2000 til 110 000 biler i år 2011. Røskafts største bekymring er at økt biltrafikk fører til et større antall påkjørsler, selv om maksimal fartsgrense i hele parken er 50 kilometer i timen. Trafikken i Serengeti og de andre nasjonalparkene i Tanzania har økt betraktelig de siste tiårene, noe jeg merket tydelig da jeg var der i 2011. På slutten av åttitallet løp dyrene av gårde når vi kom kjørende, i 2011 leet de ikke på et øyelokk engang.

For oss utenforstående er det en selvfølge at et så rikt og storslagent dyreliv som vi ser i Serengeti må vernes, for enhver pris. For et fattig land som Tanzania er det også andre hensyn å ta. La oss håpe de greier å ta bedre vare på sine store pattedyr enn vi gjør med våre.