Monoswezi er bandet som fyller det noe ulne begrepet «verdensmusikk» med mening. Det gjenspeiler seg allerede i navnet, som er satt sammen av første stavelse i landene bandmedlemmene kommer fra, nemlig Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. (mer…)
Strømmen er gått, og jeg sitter i lyset fra en liten lampe som går på solcellebatteri, de legger batteriene på en stein i sola om dagen, og så har de lys til kvelden. Hvis strømmen går. Når strømmen går. Den gjør som regel det. (mer…)
Oslo World Music Festival, Blå, fredag 3. november 2012: Det lukter Afrika, gulvet er dekket med gress flydd inn fra Etiopia dagen før, og vi er omringet av glisende og dansende mennesker fra både Etiopia og Norge. På scenen står ti-tjue musikere og dansere, det er litt vanskelig å telle, for hver gang man er kommet halvveis er det noen nye som kommer på scenen, noen går av, kanskje noen fra publikum hopper opp og hiver seg med i dansen, kanskje en av danserne går bak scenen for å skifte. (mer…)
I Macunduchi, sør-øst på den største øya på Zanzibar, har de en årlig festival som kalles Mwaka Kogwa. Det er en feiring av persisk nyttår, etter en eldgammel tradisjon fra en før-islamsk religion (zoroastri). (mer…)
«Oppdagelsesreisende på 1800-tallet kunne ikke begripe hvordan landsbyfolket kunne vite at de var på vei lenge før de ankom. Da de skjønte at en trommet beskjed kunne reise 600 kilometer på ett døgn, kalte de det lattermildt for télégraphe de brousse – «jungeltelegrafen». De visste ikke at denne formen for kommunikasjon kanskje var halvannet millennium eldre enn oppfinnelsen av morse.» (mer…)
I juni 2010 kom nyheten om at det skulle bygges en vei gjennom Serengeti nasjonalpark, tvers gjennom ruta for den årlige migrasjonen til to og en halv millioner store pattedyr. Veien skulle være en gjennomfartsåre som skulle lette adkomsten fra kysten og til landene i Sentral-Afrika. Nyheten ble møtt med sjokk og vantro blant forskere, turister og naturvernere verden over. Store kampanjer ble iverksatt for å få det hele stoppet. (mer…)
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg tidligere i år kunne lese at Paul Simon skulle turnere, at han skulle ha med seg musikerne fra Graceland-albumet og spille mye av musikken fra nettopp den plata, og at han attpåtil skulle ta det hele med seg til Norge. Et slikt sammenfall av gledelige begivenheter hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve. (mer…)
Jeg var femten år og hadde flyttet fra Tanzania til Nord-Norge, jeg frøs overalt og hjertet var fullt av lengsel. I bagasjen til familien lå en kassett, en opptakskassett. På den ene sida sto det Mbilia Bel. Jeg ante ikke om det var navnet på et band, en person, en plate eller en musikkstil, men jeg pleide å spille den når jeg var alene hjemme. (mer…)
«I was born a strong man but polio crippled me
Look at me today, I’m screwed onto my tricycle
I have become the man with the canes» (mer…)
Oppdatering 17. april 2013: Bi Kidude døde i dag. Hvil i fred, flotte kvinne. Måtte ditt lys skinne herfra og til evigheten!
I fjor høst lot jeg falle en kommentar om stammekonfliktene i Belgia, til uforstående blikk fra de andre rundt bordet.
«Ja, der har de jo så store stammekonflikter at de ikke har hatt regjering på lange tider», utdypet jeg.
«Men, stammer, er ikke det sånn som de har i Afrika da?» (mer…)
Mørket er tett og komplett der jeg står på et busstopp i Stone Town, Zanzibar. Det er en av de virkelig svarte kveldene, da dagslyset kun er et fjernt minne, strømmen har gått og det eneste man ser er et par sigarettglør som ildfluer i mørket. Til og med telefonen min er tom for strøm. (mer…)
For et års tid siden skulle jeg reise til Tanzania for første gang på over 20 år. Vi hører som regel ikke så mye om Afrika i mediene, men det vi får med oss viser jo med all tydelighet at dette er skumle greier. Her er folk både syke og sultne og skitne, og i tillegg er de så fattige at de helt sikkert stjeler hvis det kommer en rik turist. Ja, det ville i hvert fall jeg ha gjort. (mer…)