Blogg

Sju ting jeg oppdaget i 2022

26.12.22 KL. 12:1

The Comet is Coming

Futuristisk jazz? Speisa rock? Funky elektronika?

I hvert fall veldig tøft!

I november hadde jeg tilfeldigvis to DJ-oppdrag med science fiction som tema. I tillegg til å gå gjennom egen samling på jakt etter låter, band og skiver som på en eller annen måte kunne relateres til det ytre rom eller framtida, søkte jeg etter ny musikk.

Slik tumlet jeg over The Comet is Coming.

Men det var da noe kjent? Ja, så klart. Saksofonisten Shabaka Hutchings, som er fremtredende i The Comet is Coming er også med i Sons of Kemet. Dessuten, på den plata jeg endte opp med å kjøpe – Trust in the Lifeforce of the Deep Mystery – er Kae Tempest med som gjesteartist på en låt. Det er den eneste låta med vokal i dette ville instrumentaluniverset, inspirert av blant andre Sun Ra.

Hør på dette da!

Benin-bronsene

Benin-bronser er en samlebetegnelse som brukes om ulike skulpturer og plaketter som ble laget i kongeriket Benin i det nåværene Nigeria, fra 800-tallet og fram til 1800-tallet.

Men hvorfor stoppet det da? Hva skjedde på 1800-tallet? Jo, da kom britene. De gjorde brått slutt på det en gang så staselige kongeriket og før de dro stjal de tusenvis av kunstskatter.

Mesteparten av kunsten, som fungerte som historiefortelling, religionsutøvelse og arkiv for beninerne, befinner seg nå i ulike museer i den vestlige verden. Det pågår en internasjonal bevegelse for å få returnert skattene til Nigeria, og flere land (blant annet Tyskland) har kommet langt i prosessen. British Museum tviholder fortsatt på tyvgodset sitt.

I år har jeg ikke bare lest flere bøker om temaet, jeg har også besøkt tre museer som stiller ut Benin-bronsene, og jeg har skrevet om det her i bloggen.

Sounds of the Universe

I sommer kom jeg over platesjappa Sounds of the Universe i bydelen Soho i London. En liten butikk med et stort hjerte. De fokuserer spesielt på musikk fra den ikke-vestlige verden, og på funk, soul og lignende. Dette er kanskje ikke så overraskende, når det viser seg at det er de samme folkene som driver platemerket Soul Jazz Records, med kontorer i overetasjen.

Ekstra stas er det at de har en platespiller i butikken der du kan høre på det du vurderer å kjøpe. Sånn som i gamledager.

Et par timer etter at jeg fant denne fin-fine butikken, gikk jeg lykkelig ut derfra, med en tung pose i den ene handa og et slitent bankkort i lomma.

Verdt det? Definitivt.

Guro Sibeko

Guro Sibeko er slampoet og forfatter. Hun skriver skarpt om rasisme og diskriminering i det norske samfunnet. Men ikke bare skarpt, også pedagogisk og klokt. Hun legger fram fakta og viser oss en vei videre. Hva kan vi gjøre for å endre på dette? Sibeko har konkrete tips og råd.

Hvert kapittel i begge bøkene jeg har lest innledes med et stykke poesi det Sibeko bare gønner på, får ut frustrasjon og sinne, letter litt på trykket uten å bry seg med å være saklig og pedagogisk.

Deretter kommer en del av kapittelet som forteller om det samme, men denne gangen på en nettopp saklig og pedagogisk måte.

Kapitlene avsluttes med noter og kildehenvisninger. Her er det mye å fordype seg videre i, i ulike kategorier og sjangere. Og utdypende forklaringer om man trenger det.

Sibeko tar seg bryet med å forklare komplekse saker på en ordentlig måte, viser at det egentlig er såre enkelt. Hun får det i hvert fall til å høres så enkelt ut, ting jeg har prøvd å formidle opp gjennom årene med en frustrerende følelse av at jeg ikke har nådd fram.

Jeg håper Guro Sibeko når fram.

Du burde lese bøkene hennes. Fordi verden har godt av det. Fordi du blir et klokere menneske av det. Fordi du fortjener det.

Norske albumklassikere

Norske albumklassikere har som mål å dokumentere norsk musikkhistorie for ettertiden. I utgangspunktet dreide det seg om å gi ut gamle plater om igjen, etter folkefinansieringsprinsippet. Det vil si at hvis nok folk kjøper plata på forhånd, blir den trykt opp.

Initiativtaker til det hele er Christer Falck, og etter å ha trykt opp massevis av skiver, bestemte de seg for å utvide og begynne å gi ut bøker også.

Det er små bøker, litt over 100 sider, og hver bok fungerer som en biografi om en bestemt plate. Noen er saklige og historiske, andre dypt personlige. Selv har jeg rukket å lese to, en om Life … But How To Live It, skrevet av Torgny Amdam, og en om Knut Reiersruds Tramp, skrevet av Marius Lien. Begge svært fornøyelige leseropplevelser.

Les mer og se hva du kan forhåndskjøpe.

(Jeg er selv i gang med å skrive om plata Original Nilsen av Lillebjørn Nilsen. Den kommer ut til neste år.)

Ali Smith

Årstidskvartetten til Ali Smith skulle overvelde meg rent litterært i år. Den består av en bok for hver årstid, og jeg begynte med Summer. (Bøkene er oversatt til norsk, men jeg leste originalene, derav engelske titler.)

Dette er imponerende litteratur. Smith er morsom og alvorlig, forståelsesfull og skarp, dyp og lett på samme tid. Hun går inn i tema i tiden – som for eksempel Brexit og pandemi – åpent og utforskende, og resultatet er særdeles berikende.

Språklig er dette en fryd å lese. Smith leker med ord, samtidig som språket flyter lett og uanstrengt.

Sandman

Takket være mennesker som deler på kulturelle goder (det vil si leser noe og så sender det videre i verden så andre kan nyte det), har jeg i år dykket inn i Sandman-universet.

Sandman er en tegneserie av Neil Gaiman, og historiene – som er forbundet med hverandre på ulike vis – har blitt samlet i ti bøker. I år har jeg lest de tre første, og gleder meg til fortsettelsen.

Her er det eventyr, skrekk og illustrasjoner å gå seg vill i. Det handler om søvn, liv og død, og om drømmer. Forfatteren Neil Gaiman bruker for eksempel Shakespeare i en av fortellingene. Dessuten, tittelen A Doll’s House må vel være en referanse til Ibsen?