Blogg

Det nigerianske overflødighetshornet

22.12.20 KL. 08:1

Hva vet du om Nigeria?

Vet du at nigerianske Wole Soyinka var den første afrikaneren som fikk Nobelprisen i litteratur, og at landet har fortsatt å levere litteratur i verdensklasse? Vet du at Nigeria har fostret verdensstjerner som Fela Kuti og at moderne nigeriansk dansemusikk spilles på klubber verden over? Vet du at landet har verdens nest største filmproduksjon, Nollywood? Vet du at det har 206 millioner innbyggere? Vet du at Nigeria er en oljenasjon? Vet du at landet har rundt 250 språk? Vet du at folk i dette området lagde forseggjorte terrakottafigurer et sted mellom 500 år før og 500 år etter vår tidsregning?

I middelalderen var det mektige riker i Vest-Afrika. Etterhvert kom europeiske slavehandlere og misjonærer og rundt århundreskiftet ble landet Nigeria opprettet som britisk protektorat. Dette var Storbritannias vestafrikanske vinnerlodd i den langvarige rivaliseringen med Frankrike. Landet frigjorde seg i 1960. Siden har det blitt styrt vekselvis av demokratisk valgte regjeringer etter frivillig maktovertakelse og av militærregimer etter statskupp.

Som sagt er det mange språk i Nigeria (antallet varierer i ulike kilder). De største er igbo, juruba og hausa, mens engelsk er offisielt språk. Folk har skrevet på ulike lokale språk i århundrer, for eksempel ble det skrevet poesi på hausa på 1400-tallet, med arabiske skrifttegn. Den moderne nigerianske litteraturen er i hovedsak på engelsk. Det er selvsagt ambivalent for mange å skrive på kolonimaktens språk, men når flertallet av dagens forfattere velger det, er det for å nå ut til flest mulig. På engelsk når de ikke bare ut til alle i sitt eget land, men også til det store verdensmarkedet.

Starten på den moderne engelskspråklige litteraturen i Nigeria regnes å være Chinua Achebes Mønsteret rakner (Things Fall Apart), som kom i 1958 (norske oversettelse i 1966). Handlingen i denne romanen er lagt til 1890-tallet, og boka handler om misjonærenes ankomst til landsbygda i det østlige Nigeria. Vi får et grundig innblikk i landsbysamfunnet på godt og vondt før misjonærene ankommer og får det etablerte mønsteret til å rakne. Det er en nyansert framstilling av både landsbybefolkningen og misjonærene, og dette er den boka det oftest blir referert til når folk snakker om nigeriansk litteratur rundt om i verden. Ifølge wikipedia regnes den å være verdens mest leste afrikanske bok.

Men nigeriansk litteratur er så mye mer. Litteraturmiljøet er sterkt og levende, spesielt i universitetsbyene. Det er i stor grad sentrert rundt flere litterære tidsskrift og forlagshus. Og mangfoldet er stort.

Noen eksempler for å illustrere dette: Christopher Okigbo, en av Achebes venner og samtidige, skrev poesi i verdensklasse. Ben Okri skrev allegoriske romaner fulle av symbolikk og drømmelignende scener. Nnedi Okorafor skriver fantasy og science fiction for barn, ungdom og voksne. Chigozie Obioma har hatt stor suksess med Elven (The Fishermen) som handler om noen brødre hvis rampestreker får følger utenfor deres kontroll. Oyinkan Braithwaite har ventelister på Trondheim folkebibliotek med sin krimbok Min søster er seriemorder. Igoni Barrett har gjort stor suksess med Blackass, om en svart mann som våkner opp en dag og er hvit – bortsett fra rumpa, som fortsatt er svart. Nobelprisvinneren Wole Soyinka skrev hovedsakelig dramatikk, inspirert både av afrikanske teatertradisjoner og europeisk dramatikk, som Shakespeare. Og så har vi verdensberømte Chimamanda Ngozi Adichie, som skriver samtidsromaner, essays og noveller og Ken Saro-Wiwa som skrev både TV-serier og prosa samt satirisk og politisk dramatikk. Romanen hans, Sozaboy, var en av bøkene jeg oppdaget da jeg forberedte meg til foredrag om nigeriansk litteratur i november 2020. (Hele foredraget ligger lenket under her, og varer i rundt 40 minutter.)

De ovennevnte forfatterne er bare noen mer eller mindre tilfeldig valgte eksempler. Nigeria bugner av kultur. For min egen del må jeg innrømme at jeg er en smule skeptisk til Nollywood-filmer, men musikken og litteraturen fra landet er en sann berikelse av mitt liv. Jeg har fått Trondheims befolkning til å danse seg svette og lykkelige til nigerianske rytmer på flere av byens uteplasser, jeg har hatt stort utbytte av utallige nigerianske bøker, blant annet Achebes memoarer, men min favoritt er Chimamanda Ngozi Adichie. Hennes TED talk «The danger of a single story» anbefales på det sterkeste. Mer om henne, Biafrakrigen og annen nigeriansk litteratur finner du i foredraget under, og sannsynligvis i et nytt blogginnlegg om litt.