Blogg

M/S Bjørnvåg – mat med mening. Og Bugge Wesseltoft!

09.03.15 KL. 06:1

M/S Bjørnvåg – restaurantbåten som ligger ved Jomfrualmenningen i Trondheim – disker alltid opp med upåklagelig mat. Men forrige gang var det en utvidet opplevelse jeg hadde i vente: mat og musikk, Bugge og Bjørnvåg. At Bugge Wesseltoft spiller for fjorten publikummere kan ikke sies å være noe annet enn eksklusivt.

Nettopp eksklusivitet er noe M/S Bjørnvåg oser av i utgangspunktet. Den gamle passasjerferga gjort om til restaurant, en restaurant med plass til maksimalt tjue gjester, helst færre, gjester som får utsøkt oppvartning og særbehandlig. Alt er nøye uttenkt, og alt er annerledes enn en restaurantopplevelse et hvilket som helst annet sted i byen.

Kokkene forteller anekdoter om maten, innehaver Eivind Austad er på fornavn med fangstmennene som har jaktet, slaktet eller fisket maten de serverer, innimellom virker det som han er på fornavn med dyrene selv. Det er ingen tvil om at her ligger det respekt for og kjærlighet til råvarene til grunn. Og det kjennes på smaken også.

Denne kvelden skal altså musikk være en del av totalopplevelsen på Bjørnvåg. Bugge Wesseltoft har satt opp utstyret – elpiano, kokekar og datamaskin – og skal improvisere til maten, innomellom spising og småprating rundt bordene. Vi får forrett og Champagne. Eivind forteller om tørrfisken og på den håndskrevne menyen vi får med oss hjem etter maten står det sted og dato for sanking av fisken. Sukkertara smelter i munnen min. Bugge setter seg til rette ved sitt Fender Rhodes-piano, improviserer, eksperimenterer, med loop-pedal og effekter. Musikken fyller båten og den digre kongeskreien som henger på veggen bak Bugge måper. Havflata kruser forsiktig i takt med loop-pedalen.

Jeg sitter ved siden av en gammeldags vedovn der det steikes store kjøttbiter over åpen ild. Mitt venstre lår og kinn er kokvarme, mens kjøttet freser fornøyd. Vi får servert en tørrfiskrett fra Nigeria, mens Austad gir oss den historiske konteksten til retten. Til hver rett får vi selvsagt en nøye utvalgt drikke, til tørrfisken er det en lager fra Brooklyn Brewery. Så får vi skrei med hvitvin og mørkt, sterkt juleøl fra Ringnes. Bugge gjør seg klar til å spille mer. Denne gangen viser han en film på veggen bak seg. Bildene er fra kjøkkenet på båten, et kjøkken vi for øvrig har fullt innsyn til fra der vi sitter, et kjøkken som er så nært at vi kan snakke med dem som står der uten å heve stemmen alt for mye. Det er små forhold på Bjørnvåg. Intimt.

Bugge tar med tallerkenen sin bort til spillehjørnet sitt, klirrende skje mot porselen blir tatt opp og integrert i resten av lydbildet. Lydbølgene blir en del av filmen på veggen bak Bugge, lydbølger og kokkelering, rytmer og fisk. Bugge har grooven og forklene på veggen bak ham dirrer i takt idet musikken bygger seg opp og blir mer og mer intens. Vi tygger, svelger, drikker, lytter, musikken tones ned igjen og den måpende kongeskreien får fred.

Eksklusivitet nevnte jeg, og den følelsen går igjen gjennom måltidet, for eksempel når vi skal få servert drikke til neste rett. «Dette er kanskje de to siste flaskene i verden», sier Austad om Ghost Ale-ølet han skjenker i glassene. Det har en alkoholprosent på 9,6, er brygget på naturgjær og Champagne-gjær og har ligget på bourbon-fat. Vi får torsketunger, «underarmsflaff», Querini-baller og selvlaget leverpostei med lever fra Berg gård, en økologisk gård som slakter dyrene selv. Men enda har vi ikke fått smakt på kjøttet som steiker så iherdig ved siden av meg, og som Austad er bortom om snur på innimellom. Fettet renner av det. Adresseavisen er her, og Bugge spiller mer musikk.

Endelig skal vi få servert kjøttet jeg har sett og luktet så lenge. Galisisk okse viser det seg å være, okser som bare spiser korn de siste månedene de lever. Vi får den servert med spinat og bønner. Så får vi whisky, en whisky det er blitt tappet bare 187 flasker av. Whiskyen blir servert sammen med detaljerte instruksjoner om hvordan man skal drikke den. Og mens vi sitter der og kjenner den brennende smaken spre seg i munnhulen åpnes bakdøra og en liten gjeng står plutselig og synger for oss, en negro spiritual servert med fruktsalat og håndpisket krem. Tonje Harøy, kona til Eivind Austad, er forsanger, og bak henne står fire menn med grove røster, deriblant kokk og stuert Torstein Borgersen som plutselig har trådt ut fra kjøkkenet for å synge med. Og som om ikke det var nok, helt på tampen kommer 2/3 Harakiri (Carsten Tourrenc og Eirik Zahl) og spiller viser for oss.

Maten på M/S Bjørnvåg er utvilsomt i en særklasse, men de har også så mye mer å by på. Det er en totalopplevelse av de helt sjeldne, også når de ikke har livemusikk ombord.

Alle foto unntatt det øverste: Michel van Schaardenburgh