Monoswezi er bandet som fyller det noe ulne begrepet «verdensmusikk» med mening. Det gjenspeiler seg allerede i navnet, som er satt sammen av første stavelse i landene bandmedlemmene kommer fra, nemlig Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe.
Første gang jeg hørte Monoswezi var på Oslo World Music Festival i november i fjor, da de spilte på Jungelscenen på Blå (arrangert av NRKs Jungeltelegrafen). Hope Masike satt midt på scenen og sang lavmælt og vakkert, men hva var den boksen hun hadde på fanget? For publikum var det ikke umiddelbart lett å se at hun satt og spilte på et tommelfingerpiano, en mbira.
Mbira er Zimbabwes nasjonalinstrument, og har blitt spilt av shona-folket i over tusen år, av menn i shona-folket vel å merke, for det var tidligere forbudt for kvinner å spille mbira. Hope Masike er en av få kvinner som spiller instrumentet, og hun trakterer det med god rytmefølelse og selvsikkerhet. I tillegg er hun hovedvokalist og har arrangert flere av låtene på Monoswesis siste plate The Village.
Masikes vokal på shona får innimellom selskap av stemmen til perkusjonist og vokalist Calu Tsemane fra Mozambique, som synger på ronga. Også han har arrangert noen tradisjonelle låter fra sitt hjemland, som er å finne på The Village.
Monoswesi består i tillegg av to svensker, Putte Johander på bass og Erik Nylander på trommer og perkusjon, samt nordmannen Hallvard Godal, som spiller saksofon og klarinett. Det er jazzmusikeren Godal som er initiativtaker til prosjektet, og det hele begynte da han bodde i Mozambique i 2008. Godal og Johander spiller også sammen i jazzkvartetten Fattigfolket.
The Village, som kom ut i slutten av januar i år, er Monoswezis andre plate, men den første med denne besetningen. Plata er utgitt på anerkjente World Music Network i smarbeid med Riverboat Records, og den har fått meget gode anmeldelser i skandinaviske så vel som internasjonale media. Kort tid etter slipp ble plata nummer 7 på World Music Charts Europe.
Bandet var nylig på en liten norgesturné, da de blant annet besøkte Familien i Trondheim, og jeg hadde gleden av å se dem igjen.
Det er ikke noe stort patos i musikken til Monoswezi, ingen slamring med dørene, dette er musikk som smyger seg innsmigrende inn under huden din, og blir der.
Her er utdrag fra to låter fra fjorårets konsert på Oslo World Music Festival. Først Ndinewe, skrevet av Masike, deretter Xitimela, der vi får høre Tsemane på vokal. Lytt og nyt: