Blogg

Livet, hukommelsen og frokosten – og min nye bok «Lillebjørn Nilsen: Original Nilsen»

15.09.23 KL. 02:1

Original Nilsen kom til verden, og inn i livet mitt, i 1982. Og ble.

Jeg var sju år. Lillebjørn Nilsen satt der på plateomslaget og lot seg ikke affisere av alle de mer eller mindre slitsomme fasene jeg skulle gjennom; Carola, Bobbysocks og Pernilla Wahlgren med de rosa solbrillene. Det var mye som fascinerte et barnesinn. Det flakket hit og dit. Lot seg begeistre av neonfarger og glitter og pop. Det var tross alt åttitallet.

Lillebjørn ventet.

Ofte dukket han opp. Hvis jeg slumpet til å besøke noen i Schweigaards gate i Oslo, så var han der, eller, rettere sagt – hun var der. Tanta til Beate. Hun dukket stadig opp. Ved synet av noen med hatt og fjær, hvis jeg så noen som matet duer, og hver eneste gang jeg hørte Django Reinhardt. Det var tanta til Beate som introduserte meg for Django. Jeg har mye å takke henne for.

Jeg har mye å takke Lillebjørn for også. Han ventet. Maste ikke. Mens jeg hørte på glattpolert popmusikk, sto han like tålmodig og beskjedent kledd i platesamlinga mi. Han prøvde ikke engang å glitre om kapp med Michael Jackson eller Wham! eller noen av de andre som suste gjennom livet mitt og forbi. Det er så mye man skal gjennom og forbi, men det er ikke like mye som blir værende. Lillebjørn verken kom eller gikk, han bare var der. Et stabilt hjørne i et liv som ikke alltid visste hvor det skulle eller hva det ville.

Lillebjørn kunne dukke opp på de mest uventede steder. Hvis jeg var forelska og kjæresten sa «Jeg tror jeg elsker deg», da stemte Beethovens niendes kor opp midt i senga der vi lå, selv om kjæresten slettes ikke tenkte på Lillebjørn Nilsen og hans «Crescendo i gågata» akkurat da. Han kom og blandet seg likevel. Paradoksalt nok gjør ordet «tror» i den kjærlighetserklæringen at den blir enda sterkere, kanskje fordi den blir sannere. Den slår seg ikke på brystet og roper over seg, gjør seg større enn den er. Sånn er det ofte med tekstene til Lillebjørn Nilsen. Det er de detaljene som skrur det til og gjør at det sitter, som gjør det troverdig.

Sånn er det med visene hans. Sånn er det med denne plata, Original Nilsen. Den sitter på et lurt sted og kaster ut små tråder som jeg fanger i store eller små øyeblikk i livet. Jeg vet forresten akkurat hvor den sitter: Lillebjørn Nilsen har klemt seg inn mellom Joachim Nielsen – selveste Jokke – og Niño de Elche – en spansk eksperiementell flamencoartist – i platesamlinga mi. Trådene han kaster ut fra den lure plassen sin, fanger meg når jeg minst aner det, når jeg trasker rundt i Oslo og får øye på Freia-uret, når jeg står der i tebutikken og lar blikket falle på en boks det står lapsang souchong på. Jeg måtte selvsagt prøve den teen en gang, for tanta til Beate sin skyld. Hun har sær tesmak.

Eller når jeg sitter ved frokostbordet. Det er der, ved frokostbordet, at denne plata er aller sterkest forankret, det er dit den kaster de sterkeste trådene.

«Hva er din assosiasjon når jeg sier ‘ekstra fin familiefrokost’?» Jeg sender ut den samme meldingen til mine to barn og faren deres.

Det ene barnet svarer i løpet av minutter.

«Det aller første bildet jeg fikk i hodet var et oppdekt bord med frokostmat på, men det bildet ble fort skjøvet til side av Lillebjørn Nilsen», svarer han.

Faren svarer kort tid etterpå. «Lillebjørn Nilsen», skriver han, etterfulgt av et smilefjes med masse tenner.

Det andre barnet svarer ikke. Etter to dager skriver jeg og spør om hen har sett spørsmålet. Ja da, men det var vanskelig på grunn av det med «ekstra fin». Nå svarer hen likevel, med et spørrende: «Lillebjørn Nilsen med kjole og hvitt?»

Lillebjørn Nilsen og familiefrokost? Hvorfor det, tenker du kanskje.

Har du hørt spor tre på Original Nilsen, «Fin frokost»? Det var det selvskrevne lydsporet til våre familiefrokoster. Visa er imidlertid så kort at vi like gjerne spilte hele plata fra starten av, så hadde vi musikk under hele måltidet.

Det ble noen ordentlig fine frokoster av det.

Sånn starter boka om Original Nilsen, plata som definerte våre familiefrokoster. I arbeidet med boka, har jeg snakket med flere av musikerne på plata, og jeg har gjort et e-postintervju med Nilsen selv. Boka gir et innblikk i historien bak plata, den forteller om innspillingen av den, om møtet mellom Lillebjørn Nilsen og Hot Club de Norvège og mye mer.

Boka kan du kjøpe via nettstedet til Norske albumklassikere. Den er også til salgs både i nettbutikk og fysisk butikk hos Tronsmo, Big Dipper og Platekompaniet i Oslo.