Blogg

Kjære Svartlamon

05.08.21 KL. 04:1

Jeg ble forelska i deg første gang jeg så deg. Du var akkurat min type. Jeg falt for det utemte ved deg, den lurvete og skakke sjarmen din. Jeg falt for lyden av deg og fargene dine.

Jeg visste at jeg hørte hjemme hos deg.

Det måtte bli oss, og drømmen gikk i oppfyllelse noen år seinere da jeg flytta inn hos deg. Jeg ble en del av deg og du ble en del av meg og sånn har det vært sida. Det var så riktig.

Men det var ei vanskelig tid. Det var mange som elska deg, men det var også mange som ikke likte at du var til, som ville utslette deg. Derfor gikk vi opp og ned i gatene i Trondheim og veiva med plakater mens vi ropte og skreik om hvor viktig du er, om at vi trenger deg og at du trenger oss.

Folk spilte inn låter om deg, skreiv bøker om deg og malte på veggene dine. De dro på bystyremøter og okkuperte kontorene til kommunalt ansatte for å tale din sak. Vi måtte få alle til å skjønne hvor viktig du er. At du ikke bare er ei klynge med hus.

Og det ordna seg, det hjalp å rope og veive med plakater og alt det der. De fleste har akseptert at du finnes nå. At du er kommet for å bli, for det er du. Alle vi som kjenner deg veit det.

Kjære Svartlamon

Det er derfor jeg skriver til deg nå, fordi du ikke bare er ei klynge med hus. Vi har vært sammen i 24 år, du og jeg, og når jeg nå har bestemt meg for å forlate deg, er det ikke med lett hjerte. Iblant lurer jeg på hvordan det blir å leve uten deg.

Du har utvikla deg mye i løpet av den tida. Du har vokst og fått mange unger, både menneskebarn og moskusender, plommetrær og blomsterkasser, eksperimentboliger og kunstinstallasjoner, gallerier og butikker, konserter og festivaler. Til og med en satellitt har du fått.

Du har fått til enormt mye og jeg har vært så stolt av deg hele tida.

Jeg har vært så stolt at jeg har skrevet om deg i avisa og snakka om deg på radio og på TV. Jeg har holdt foredrag om deg og snakka om deg fra scener. Jeg har dratt med meg kolleger og medstudenter for å hilse på deg, fordi det har vært så viktig å vise deg fram.

Jeg har forsvart deg overfor drosjesjåfører som har vært engstelige for å kjøre meg hjem seint om natta. Jeg har forklart dem at du er snill selv om du ser litt rampete ut.

Jeg har snakka om deg så stemmen har blitt hes og sår, men hele tida har øya mine glitra fordi jeg har vært så stolt av deg.

Du er så fin der du ligger i sola og lekrer deg til for alle blikka til folk som går forbi. Folk som stopper og peker og måper fordi du er så spesiell, fordi du er annerledes, fordi du er så vakker.

Det er helt greit at andre sikler på deg, du er en sånn som bør deles, du er en sånn som andre burde vite om. Du er en inspirasjon. Du skal vite at det er mange som ikke kjenner deg så godt, men som likevel er veldig glade for at du fins.

Kjære Svartlamon

Det er ikke deg, det er meg. Og selv om jeg vil dette, blir det rart å forlate deg etter alle disse åra, etter alt det vi har vært gjennom mens vi har vært sammen du og jeg. Jeg må skrive noen ord så du ikke trur jeg har slutta å være glad i deg.

Jeg skriver til deg nå fordi du er så mye mer enn ei klynge med hus. Å flytte fra deg er ikke å flytte ut av ei leilighet, det er å flytte ut av en tilværelse, ut av et liv, ut av en identitet.

Jeg håper vi fortsatt kan være venner. Jeg lover å stikke innom og hilse på deg og se hvordan du har det. Og fremfor alt lover jeg å fortsette å snakke varmt om deg hver eneste gang anledningen byr seg.

Din Ranja