Det later til at et alarmerende antall nordmenn har observert ordet «ett» og tenkt «Å ja, det er sånn det skrives», for deretter å eliminere artikkelen «et» fra sitt skriftspråk. Andre har gjort det motsatte, altså eliminert tallordet «ett» fra sitt skriftspråk. I hvert fall brukes disse to ordene helt vilkårlig, og det kan se ut til å ha gått mange hus forbi at dette er to ulike ord med hvert sitt bruksområde. En oppklaring kan være på sin plass.
«Et» er en artikkel, «ett» er et tallord, og vi trenger begge to.
Artiklene brukes sammen med substantiv, for eksempel slik: en bil, et hus, ei sol. Tallord brukes når du skal fastsette antall.
La oss se på et eksempel.
Utsagn 1: «Jeg blir borte i et år.»
Utsagn 2: «Jeg blir borte i ett år.»
Utsagn 1 kan brukes slik:
«Hvor lenge blir du borte?»
«Jeg blir borte i et år.»
Trykket i svaret ligger her på «år», det er det som er i fokus.
Utsagn 2 kan brukes slik:
«Hvor mange år blir du borte?»
«Jeg blir borte i ett år.»
Trykket i svaret ligger her på «ett», det er antall det spørres etter, og dermed er det tallordet som er i fokus i svaret.
Noen eksempler på feilbruk:
«Vi skal ta ett familiebilde». Hvis det er familiebildet og ikke antallet som er poenget, skal det være én t: «et familiebilde».
«Jeg skal bare ha ET drops.» Skribentene som har eliminert tallordet fra sitt skriftspråk får problemer når de vil presisere antall, og da tyr de gjerne til andre virkemidler; som i dette eksempelet, hvor forfatteren vil ha fram at det skal være trykk på «et», og skriver ordet med store bokstaver. Det er da den ekstra t-en er så kjekk, med den blir det både forståelig og riktig: «Jeg skal bare ha ett drops.»
En huskeregel:
Hva ville du sagt på engelsk? Hvis du ville sagt «a», skal det være «et», hvis du ville sagt «one», skal det være «ett».
A couple = et par.
One couple = ett par.
PS. Den samme forskjellen har vi mellom «en» (artikkel) og «én» (tallord).