Blogg

En stille hyllest til oss introverte

10.10.22 KL. 02:1

Det fór en stille jubel gjennom meg våren og sommeren 2020. Jeg satt der og strøk ut den ene avtalen etter den andre fra kalenderen, mens roen foldet seg ut. Jeg kikket bort på de uleste mursteinene i bokhylla og tenkte med et lykkelig sukk at jeg skulle klare meg lenge selv med stengt bibliotek. Selvfølgelig ønsket jeg ikke den situasjonen som hadde oppstått, men for min del var det vidunderlig. Plutselig kunne jeg gjøre det jeg hadde aller mest lyst til og samtidig være en mønsterborger.

Er du en av dem som skjønner hva jeg mener? En av de introverte? Vi utgjør over en tredel av befolkningen, ifølge boka Stille av Susan Cain.

Nå er det ikke sånn at man er enten introvert eller ekstrovert, vi befinner oss alle på en skala mellom to ytterligheter. Grovt sett kan vi likevel si at de introverte trenger mye tid alene og jobber best alene. De ekstroverte, derimot, trenger mye sosial omgang, og liker liv og røre.

Det er lett å få følelsen av at dagens samfunn er bygd opp på de ekstrovertes premisser. Vi skal være tilgjengelige til enhver tid, leilighetene har åpne løsninger slik at alle må være sammen hele tiden og i det offentlige rom er vi mer og mer omgitt av glassvegger. Aldri fred å få. Verst er det likevel i arbeidslivet. Åpne kontorlandskap framstår for meg som en form for ondskap. Og nesten uansett hva slags jobb det er snakk om, søker arbeidsgiveren etter noen som er «utadvendt, liker å jobbe i team og trives med å ha mange baller i lufta». Det er til å gråte av. Hvor er annonsene der de spør etter noen som liker å sitte alene og konsentrere seg om én og samme oppgave over tid?

Boka Stille har undertittelen Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke. Det er en nydelig bok som tar til orde for at samfunnet burde preges av flere introverte kvaliteter. For til tross for det jeg skrev om arbeidslivet, er det på ingen måte slik at introverte er dårligere arbeidstakere enn ekstroverte. Det er heller ikke slik at introverte ikke er gode ledere, ikke liker folk eller ikke liker å holde foredrag. Mange av oss liker disse tingene svært godt. Mange av oss er gode til det.

Evnen til fordyping – eller nerding om du vil – som er typisk for de mer introverte av oss, gir for eksempel gode forskere og gode musikere. For å bli en eksepsjonell utøver på et instrument må man øve såpass mye at introvert personlighet nærmest er en forutsetning. Det samme gjelder store, vitenskapelige oppdagelser. Uten de introverte ville vi ikke hatt Apple, relativitetsteorien eller Van Goghs solsikker, står det i introduksjonen til boka. Men Cain nevner ikke bare Newton, Einstein og Chopin, Proust, Orwell og Spielberg, også Rosa Parks, Eleanor Roosevelt og Gandhi var introverte personligheter som førte verden videre.

For meg var det en stor oppdagelse å lese boka til Cain. Plutselig skjønte jeg at det ikke er noe galt med meg, jeg er bare introvert. Denne boka løftet meg.

«Men du som er DJ kan da ikke være introvert», tenker du kanskje. Men min styrke som DJ er at jeg er god til å lese publikum og det å lese andre mennesker er en introvert kvalitet.

I likhet med så mange andre har jeg gått rundt i verden og lekt ekstrovert, men kjent at det var noe som ikke stemte. Selv enkle ting som å booke billetter eller formulere en kort e-post er vanskelig for meg hvis vi er to som henger over skjermen og skal gjøre det sammen. Nå skjønner jeg hvorfor. Jeg elsker vennene mine, men vil helst treffe dem enkeltvis eller få av gangen. Jeg setter stor pris på det kollegiale fellesskapet på jobb og å spise lunsj med kolleger, men etterpå vil jeg gå inn på kontoret, lukke døra og jobbe alene.

For noen år siden hadde jeg en episode på jobb som jeg ikke skjønte da, men som gir mening etter å ha lest Susan Cain. Vi skulle skrive en bursdagssang til en kollega, det vil si lage ny tekst til en kjent melodi. Noen kolleger sto på kontoret mitt og vi prøvde i fellesskap å komme på festlige verselinjer. Jeg har alltid vært god på akkurat dette, på å finne riktig rim og rytme, setninger som flyter godt, men der og da kom jeg ikke på en eneste linje. Jeg følte meg dum som hadde sagt at dette var noe jeg kunne.

Så forlot kollegene kontoret, og der kom det! Jeg skrev vers etter vers på kort tid.

Dette er et godt eksempel på hvordan hjernen til introverte fungerer. Cain forklarer det med at vi vier så mye oppmerksomhet til de andre i rommet at vi ikke får til å konsentrere oss. At det er derfor vi bruker oss opp i sosiale sammenhenger og trenger mye alenetid etterpå.

Heldigvis er samfunnet åpent igjen nå, og livet er mer normalt. Men jeg er tilbake der jeg var, i en tilværelse der jeg blar lengselsfullt i kalenderen og lurer på når neste drømmehelg kommer, en helg uten avtaler.