Øl. Når vi hører om ølmarkedet er det to tendenser som peker seg ut: At de store aktørene blir større og større og lager kjedelig øl, og at hjemmebrygget øl og mikrobryggerier blir mer og mer populære. Denne historien handler om det første fenomenet, om ølgigantene – nærmere bestemt Heineken – og hvordan de indirekte finansierer virksomheten til væpnede grupper i Kongo. I desemberutgaven av Aftenposten innsikt sto det en lengre artikkel av Jason Miklian og Peer Schouten om Heinekens forretninger i Kongo. (mer…)
Første gang jeg la merke til Ry Cooder var gjennom filmmusikken til Paris, Texas. Vi spilte den plata igjen og igjen; de smygende gitartonene, med smak av ørken og ødemark. Ingenmannsland. Og så til slutt den ensomme, triste historien som sto perfekt til musikken, langsom og melankolsk. (mer…)
Det er et stort privilegium å ha venner på Zanzibar som jeg kan bo hjemme hos når jeg er der, og som lar meg delta i dagliglivet deres.
Her er en liten fotoreportasje fra kjøkkenet til mitt vertskap, en dag vi laget pilau. (mer…)
Festival au Désert har funnet sted nord i Mali årlig siden 2001. Festivalen bygger på en gammel tradisjon fra ørkenfolket der, en tradisjon som gikk ut på å møtes og utveksle informasjon og kultur. Fra 2001 ble dette videreført i form av en musikk- og kulturfestival som også var åpen for omverdenen. Musikere fra hele verden har opptrådt der, på terskelen til ørkenen, blant de fattige og fargerike malierne. (Malierne er berømte for sine stoffer i intense farger og fargekombinasjoner, og Mali er også et av verdens fattigste land.) (mer…)
Historien om hvordan Louis Pasteur (mannen som har gitt opphav til ordet pasteurisering) kom fram til at liv ikke kan oppstå av seg selv reiser mange interessante spørsmål om forskningsformidling og forskningsetikk. Det er en historie der sannheten vant fram på grunn av vranglære og forutinntatthet. Den foregikk i Frankrike i 1860-årene og hovedpersonene var Louis Pasteur og hans kollega Felix Pouchet. (mer…)
Albumkveld. Fenomenet har stått å lese om her og der de siste årene, mennesker møtes på et etablissement for å høre en plate fra ende til annen, uten å prate underveis. Jeg velger å se det som en kjærkommen protest mot multitaskingen, og mot den fragmenteringen og oppløsningen av albumformatet som skjer i vår tid, der folk plukker enkeltlåter og lager spillelister som de går rundt med i lommene sine. (mer…)
Tidligere i år ble det søkt etter skribenter til en blogg. Jeg kunne få festivalpass mot å skrive fra en festival. Dette fristet mitt musikkelskende hjerte som slo seg sammen med min slunkne bankkonto, og sendte inn en søknad. Jobben ble min. Jeg skulle bli festivalbogger. Fint det. Jeg liker musikk, og jeg liker å skrive. (mer…)
Nelson Mandela har levd et langt liv og hele 27 år av det livet har han tilbragt i fengsel. Han vokste opp på landet, men da han flyttet inn til byen og utdannet seg til advokat fikk han kjenne apartheidpolitikken på kroppen. Det var en urettferdighet han ikke kunne akseptere. (mer…)
Chronicles vol. 1 er den noe ironiske tittelen på Bob Dylans selvbiografi fra 2004. Jeg aner ikke hvorfor jeg ventet i ni år med å lese den, kanskje jeg ble skremt at å ha forsøkt å lese Tarantula som tenåring.
Dette er noe helt annet. Hver side i denne boka er en litterær nytelse. Det er ingen selvfølge at en mann som kan skrive sanger også kan skrive bok. Samtidig oppleves det som selvfølgelig når man først leser boka. Den er så veldig dylansk, uten at jeg skal beskrive det noe nærmere. (mer…)
Svartlamon skulle rives. Likevel flyttet jeg dit i 1997, sammen med mannen min og et barn som da var under ett år. På den tiden var noen av leilighetene okkuperte, mens andre beboere hadde leiekontrakter med kommunen, billige leieforhold i leiligheter som fikk forfalle. Ingen kunne bo slik, ble det ofte hevdet, til tross for åpenbare bevis for det motsatte. Klart vi ville bo slik! Ikke bare var det billig, det var et blomstrende, kreativt, sosialt og underholdende miljø der jeg umiddelbart følte meg hjemme. (mer…)
Første gang jeg så NoMeansNo var på Veita Scene i 1996. Jeg hadde hørt platene deres, men jeg visste ingenting om dem, jeg hadde ikke sett dem. Mens vi satt og ventet på at konserten skulle begynne så jeg en gammel, gråhåra gubbe vase rundt på scenen. Jøss, tenkte jeg, er det noen som har med seg bestefar på turné, så søtt. (mer…)
Jeg har lyst til å slå et slag for platesamlinga, den gode, gamle platesamlinga. Det er så mye nymotens nå for tida, filer som fyker gjennom grå ledninger, dingser nesten som prikker i lommene og ørene på folk, og skyer på Internett. Fint, alt det der, for all del. Men jeg liker plater. Vinylplater. Jeg liker CD-plater også, forsåvidt, men aller best liker jeg vinylplater. (mer…)
Det slår meg ofte hvor mye tid vi bruker på å flytte gjenstander fra ett sted til et annet. Dette fenomenet – også kjent som rydding – er en byrde for de fleste av oss. Og det er rimelig å anta at jo flere gjenstander man eier, jo mer arbeid blir det med denne ryddingen. Det er utvilsomt kjedelig, for ikke si meningsløst, å bruke timevis hver uke på å flytte på ting, derfor har jeg prøvd å la være, jeg har rett og slett lagt ned arbeidet i protest.
Det ble kaos. (mer…)
Hvorfor hekler ikke norske menn? Eller, for å si det på en annen måte, hvorfor blir håndarbeid sett på som en kvinnesyssel her i Vesten? Og rosa, og yoga? Slike spørsmål har jeg balet med helt siden jeg i en gymtime på barneskolen fikk tildelt en rød ball fordi det var «jentefarge». Jeg har aldri hatt så lyst på en blå ball i hele mitt liv som jeg hadde i den timen. (mer…)
Monoswezi er bandet som fyller det noe ulne begrepet «verdensmusikk» med mening. Det gjenspeiler seg allerede i navnet, som er satt sammen av første stavelse i landene bandmedlemmene kommer fra, nemlig Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. (mer…)