Blogg

Myteomspunnet musiker på 100 – Bi Kidude fra Zanzibar

04.03.12 KL. 08:1

Oppdatering 17. april 2013: Bi Kidude døde i dag. Hvil i fred, flotte kvinne. Måtte ditt lys skinne herfra og til evigheten!

Verdens sterkeste kvinne kommer fra Zanzibar. Hun er musiker, hun er hundre år gammel og hun utfordrer gjerne 20 år gamle gutter til boksekamp.

21. desember 2010, på stranda på østkysten av Zanzibar, mangeognitti år gamle Bi Kidude holder konsert. I time etter time etter time, med pauser der hun røyker sigaretter og drikker sprit. Strandbålene brenner, det er folk overalt, hundrevis av mennesker har valfartet for å få oppleve legenden på nært hold.

For Bi Kidude er en legende, en levende legende. Det er blitt skrevet bøker om henne, laget film, holdt forelesninger. En muslimsk kvinne som på 40-tallet kastet sløret og barberte hodet, som gir unge kvinner seksualundervisning, som røyker, drikker, danser, flørter, synger og spiller trommer; en sensasjon, det er det denne kvinnen er, knøttliten, gammel og skrukkete, med en enorm autoritet og aura. Hun er en skikkelse omspunnet av mystikk og myter. Alle på Zanzibar vet hvem hun er. Alle elsker henne.

Ingen, ikke en gang hun selv, vet når hun ble født, men hun vet at det var før første verdenskrig («det var på den tiden da vi brukte rupier»). Noen hevder hun bare er i nittårene, andre hevder hun er 113. Karrieren hennes startet på 20-tallet, og sannsynligvis er hun verdens eldste praktiserende vokalist. I februar i år opptrådte hun på Sauti za Busara, en årlig musikkfestival på Zanzibar. Hun er mest kjent for taarab-musikken, en musikkform som kombinerer et arabisk lydbilde med afrikanske rytmer.

Hele livet har hun gått barbeint. «Idet du tar på sko blir du svak», har hun sagt. (Hvorvidt hun fravek dette prinsippet da hun turnerte i Europa, sier historien ingenting om.) Hun har hatt flere ektemenn og mange elskere gjennom livet, men ingen barn. Men hun kaller alle hun snakker med for «mitt barn», og hun er raus med menneskene rundt seg, stopper og snakker med alle hun treffer, elsker all oppmerksomheten.

Kimte Beach Inn er et svært avslappet sted på stranda i Jambiani, Zanzibar. Vertskapet fortalte at de skulle arrangere konsert, at det kom til å komme masse, masse folk. Jeg så for meg rigging av scene og lydprøver, men dagen skred fram og ingenting slikt skjedde. Det som derimot skjedde, var at stranda fyltes opp av zanzibarere, landsbyboere fra fjern og nær. Folk strømmet på, voksne, unger og gamle, kvinner svøpt i fargerike kangaer, de kom i små flokker, langs stranda og langs veien. Alle kom for å se, høre og oppleve Bi Kidude.

Så kom hovedpersonen og hennes band, en bitteliten, eldgammel kvinne med et tannløst og hjertelig smil, og noen damer som bar på trommer og et teppe. Det var det hele. Ingen scene, ingen kabler, ingen rigging. De sto der på et teppe på stranda og sang og trommet og danset hele ettermiddagen og kvelden, til langt på natt. De danset så rumpene ristet og tilskuerne jublet og lo.

Innimellom skled det såpass ut at publikummere kastet seg med i dansen, denne dansen gikk i stor grad ut på å gni underliv mot underliv til ellevill glede for tilskuerne.

Publikum besto av hundrevis av lokale landsbyboere og et titalls turister, alle samlet i en tett sirkel rundt Bi Kidude, alle feststemte, leende, glade. Stemningen var oppunder himmelhvelvingen. Det var ikke lett å komme til for å se. Barna løp rundt og lekte, noen krøp mellom beina på de voksne for å sitte fremst, noen fikk sitte på skuldrene. Bi Kidude sang og trommet på teppet i sanda, under den store, mørknende, afrikanske himmelen.

Jeg har vært på mange konserter i mitt liv, rockekonserter med unge, sterke menn som har holdt på i et par, i spesielle tilfeller kanskje tre, timer. Men denne gamle kvinnen gav seg ikke så lett. Ungene sovnet i sanda, eller på ryggene til mødrene, sola gikk ned, bålene brant mot himmelen og månen lyste måpende ned på oss. Bi Kidude tok seg nok en pause, nok en dram konyagi og nok en Sportsman-sigarett, og så gjøv de løs igjen, ristet løs på hoftene, dundret løs på trommene med seige, muskuløse armer. Sangen og rytmene danset bortover stranda og utover havet, lenge etter at lukta av grillspyd hadde svunnet hen, lenge etter at grillene var blitt kalde og kokken hadde kastet seg ut i dansen.

Da Bi Kidude var ferdig hadde jeg for lengst gått og satt meg et stykke unna, men da hun gikk forbi meg kom hun til min overraskelse og glede bort og takket meg og tok meg i handa. Heldigvis husket jeg i befippelsen å si «Shikamoo», som er en respektfull hilsen til en eldre person.

Er det noen som har gjort seg fortjent til denne hilsenen så må det være Bi Kidude. Måtte hun leve i hundre år til!