I fjor høst lot jeg falle en kommentar om stammekonfliktene i Belgia, til uforstående blikk fra de andre rundt bordet.
«Ja, der har de jo så store stammekonflikter at de ikke har hatt regjering på lange tider», utdypet jeg.
«Men, stammer, er ikke det sånn som de har i Afrika da?»
Begrepet «stamme» brukes ofte «svært upresist om etniske grupper av varierende størrelse og organisasjonsform» (snl.no).
Og et lite blikk på kolonihistorien viser at nettopp belgiernes opptatthet av stammer har fått fatale konsekvenser for menneskeheten.
Som kjent var belgierne involvert i Kongo (Den Demokratiske Republikken Kongo) fra slutten av 1800-tallet, først gjennom at Kong Leopold II tok disse digre landområdene i Sentral-Afrika som sin private eiendom og sugde ut ressursene derfra for å bygge opp det lille og unge landet Belgia, deretter gjennom at Belgia overtok landet fra den samme Leopold på grunn av hans vanstyre.
På begynnelsen av 1900-tallet, da Belgia tok over styringa, skjedde også noe annet: Vitenskapen gjorde sitt inntog, først legevitenskapen deretter sosialantropologien. Etnografene gjorde et enormt arbeide med å kartlegge befolkningen, et arbeide som resulterte i det omfattende verket Collection de Monographie ethnographique. I dette verket ble befolkningen plukket fra hverandre og delt inn i klart definerte stammer med klart definerte forskjeller seg imellom.
Dette verket la grunnlaget for hvordan stammene ble oppfattet, ikke bare av kolonimaktene, men også av kongoleserne selv. Skolebarna i Kongo fikk presentert dette forenklede bildet av stammenes ulikheter som sannheten, og i løpet av de første tiårene av 1900-tallet fikk disse stereotypiene innpass i befolkningens bevissthet, folk begynte å identifisere seg mer og mer med stammen sin.
Tidligere hadde ikke skillelinjene mellom befolkningsgruppene nødvendigvis blitt tillagt så mye vekt. Det var stor grad av kontakt, mobilitet og sammenblanding mellom gruppene. Som en av gruvearbeiderne sa: «I gamle dager pleide vi ikke å kikke på folk og si si: det der en en kasai, en lamba, en bemba eller en luba, nei. Vi var bare sammen. Det fantes ingen forskjeller. Det ble ikke snakket om forskjellene.»
Legevitenskapen var med på å forsterke bildet av stammene som absolutte. Deres kartlegging av tropiske sykdommer førte til at myndighetene, for å begrense spredningen av visse smittsomme sykdommer, innførte et pass som begrenset folks bevegelsesfrihet betraktelig. Hvis man skulle bevege seg over større avstander enn 30 kilometer, måtte man ha et reisepass utstedt av myndighetene. Dette førte til at «stammene» framsto som mer statiske og bestandige enn de i utgangspunktet var eller hadde vært.
Etter første verdenskrig fikk Belgia tildelt to små land som de kunne leke seg med i tillegg til Kongo, nemlig Rwanda og Burundi, to land som tidligere hadde vært kolonisert av Tyskland. Tyskerne hadde allerede lagt opp til at tutsiene skulle ha ledende posisjoner, og Belgia videreførte denne politikken i ekstrem grad. I 1935 påla de alle å bære et pass som viste deres stammetilhørighet, hutu, tutsi eller twa. Tidligere hadde det vært en viss grad av mobilitet mellom gruppene. Da denne inndelingen ble gjennomført var det ikke alle som hadde noen klar bevissthet om hvilken gruppe de tilhørte, men kolonimaktene visste råd: alle som hadde mer enn ti kyr var automatisk tutsi. Og de favoristerte tutsiene, som de mente lignet mest på europeere.
Det eldgamle splitt og hersk-trikset er uovertruffent når det gjelder å skape hat og konflikter. På slutten av femtitallet kom de første tilfellene av etnisk vold mellom hutuer og tutsier. Og siden ballet det på seg.
Som vi vet fikk dette følger hinsides noe vi ønsker å forestille oss. Det grusomme folkemordet i 1994 ga anslagsvis 800 000 døde bare i Rwanda, og etterlot mange og dype sår som enda ikke har grodd. Og disse konfliktene har vært en medvirkende faktor til de nyere krigene i Kongo, som er de mest dødelige konfliktene på verdensbasis siden andre verdenskrig. Og det sier ikke lite.
Hva ville egentlig europeerne i Afrika i utgangspunktet? Gjøre handel, spre en sivilisasjon de så på som uovertruffen, kristne og undervise folket, bli rikere, bli rikere. Lenge leve fremskrittet!
Kanskje en «stamme» først og fremst er en abstrakt forestilling i hodene våre som vi ville hatt det bedre foruten, enten vi bor i Kongo, i Belgia eller i Norge.
Kilder:
David Van Reybrouck: Kongo. Historien om Afrikas hjerte, 2011
Martin Meredith: The State of Africa, 2005
Lt. Gen. Roméo Dallaire: Shake Hands with the Devil, 2003