Mørket er tett og komplett der jeg står på et busstopp i Stone Town, Zanzibar. Det er en av de virkelig svarte kveldene, da dagslyset kun er et fjernt minne, strømmen har gått og det eneste man ser er et par sigarettglør som ildfluer i mørket. Til og med telefonen min er tom for strøm.
Jeg skulle hjem til bydelen Kwaboko, fem minutters kjøretur unna, sammen med min vertinne, Mama Rahma, og hennes tre år gamle datter, Amal. Men det var seint, og jentungen var så trøtt, så Rahma fikk overtalt en venn til å kjøre dem hjem på sin pikipiki (moped), mens jeg skulle ta en daladala.
En daladala er en minibuss for passasjerer. De går hele tiden, i en rekke forskjellige ruter, og koster nesten ingenting. Den lille bussen blir stappet så full som overhodet mulig, og etter det kommer det på enda mange flere. Konduktøren tar ikke så stor plass, for han henger med overkroppen ut av sidevinduet mens han ustanselig skriker navnet på endeholdeplassen. Slik vet man hvilken buss man skal gå på.
«KIEMBE SAMAKI! KIEMBE SAMAKI! KIEMBE SAMAKI-O-O!» Jepp, der har vi min daladala.
Jeg klatrer inn og ser at bussen er tom. Det er ikke noe godt tegn. Å kjøre med tom buss er selvsagt dårlig butikk, så vi stopper ved et marked og konduktøren går ut og fortsetter å rope.
«Kiembe Samaki-o, Kiembe Samaki-o».
Det lyder som en sang. Jeg finner fram tålmodigheten, tar inn stemningen, lydene, luktene. Det kryr av mennesker i det varme mørket, et stykke unna lyser glørne fra en grill, det lukter brent mais.
«Kiembe Samaki-o, Kiembe Samaki-o-o-o!»
Jeg hører det nok, at noe endrer seg, men er så dypt inne i min rolige tålmodighet at jeg ikke legger merke til at konduktøren begynner å rope noe annet, en annen endeholdeplass.
Daladalaen fylles gradvis opp og omsider ruller vi videre.
Men … hvorfor svinger vi til venstre her? Dette er da ikke veien til Kwaboko! Nå hører jeg med all tydelighet at konduktøren roper noe helt annet ut av vinduet, navnet på et sted jeg aldri har hørt om. Og du verden som det funker! Her kommer de klyvende inn, den ene etter den andre, menn i bukser med press og kvinner i fargerike kangaer, unger og gamle, med og uten tenner, med matkurver, vesker og pakkenelliker. Snart er det fullt og vel så det. Ei ung jente bak meg sier at jeg er fin på håret. En mann ved siden av meg spør meg pent om vi kan snakke engelsk heller enn swahili, han har så lyst til å øve seg. En annen medpassasjer sier han vet om en nordmann, en fotballspiller, men han har tydeligvis litt problemer med å uttale navnet. Ei jente spør om telefonnummeret mitt så hun kan ringe meg en dag.
Jeg forteller konduktøren hvor jeg skal. «OK, søster, det ordner vi», sier han.
Daladalaen koster av gårde i rasende fart, dypt inn i den mørke afrikanske natta, lenger og lenger bort fra Kwaboko, bort fra byen. Jeg tenker på min vertinne, at hun sikkert er bekymret for meg, og at telefonen min er taus og svart.
Da vi har kjørt ut av byen i omtrent 20 minutter, snur sjåføren seg mot meg og sier «Du skulle til Kwaboko, søster?» med et rolig smil. «Joda», nikker jeg usikkert og han forsikrer meg om at de skal kjøre meg dit, klart de skal.
Daladalaen tømmes gradvis, og endelig snur vi. Bilen skrangler av gårde mot byen igjen med meg som eneste passasjer.
En drøy time for seint stavrer jeg ut av bilen ved Kwaboko Mskitini og ser jeg til min store skrekk at Mama Rahma sitter på trappa, med sammensunkne skuldre, dype skygger under øynene og en sovende Amal på fanget. Hun snakker inntrengende inn i telefonen sin.
Så får hun øye på meg, og med ett blir ansiktet hennes glatt. Stemmen er mild da hun sier «Hun er her», og legger på. Deretter tar hun en rekke korte telefoner, alle med samme budskap: «Hun er kommet».
«Å, Ranja, hvor har du vært? Det er jo du som har nøkkelen!»
En nabo har selvsagt sittet og holdt henne med selskap, og nå bærer han varsomt lille Amal opp trappene til leiligheten mens Rahma går etter med tunge skritt.
Da jeg fikk satt telefonen til lading så jeg 18 ubesvarte anrop fra henne.
At det var jeg som hadde nøkkelen til leiligheten hadde jeg ikke tenkt på da jeg satt der inneklemt i setet på daladalaen, med all vekt på én rumpeball, mens jeg resonnerte meg fram til at «Trandleflå»måtte bety «Tore André Flo».
Jeg elsker å kjøre daladala på Zanzibar! Det er alltid et eventyr.