For fire år siden bestemte jeg meg for å skrive en roman om en norsk person som blir hivsmittet. Jeg visste ikke mer om temaet enn folk flest, så før jeg kunne begynne å skrive måtte jeg sette meg grundig inn i tematikken. Det var lett å finne stoff om hiv i Afrika, vanskeligere å finne oppdatert informasjon om hiv i Norge. Jeg leste det som var av bøker, statistikk og levekårsundersøkelser. Og jeg ble svært overrasket. Overrasket over å lære at antall mennesker som blir hivsmittet i Norge i dag er mye høyere enn det var på åttitallet, da det hersket en slags panikk knyttet til smittefrykt. Det året med flest nysmittede noensinne var 2008, da ble 299 personer diagnostisert i Norge, 92 av disse var i kategorien menn som har sex med menn. Under en tredel av de nysmittede befant seg altså i den kategorien man først og fremst forbinder med hiv i Vesten.
Vi visste ikke så mye om hiv på åttitallet. Prognosene som ble lagt fram var hinsides enhver virkelighet, og disse ble styrende for det forebyggende arbeidet. Men kampanjene virket. Vi så morsomme filmsnutter med kondomer på TV, og vi var redde. Nå er situasjonen motsatt. Mange flere blir smittet enn på åttitallet, men oppmerksomheten om temaet er nesten fraværende. Og folk bruker ikke kondom. I 1994 var det 94 nye tilfeller av hiv i Norge, i 2013 var det 233. I 1994 oppga 12 av de nysmittede Norge som smittested, i 2013 var tallet 68 (toppåret for nysmitte i Norge var 2009, med 100 personer). Tallene for smitteoverføring her i Norge er altså kraftig økende.
Nå vet vi mer enn på åttitallet. Vitenskapen vet i hvert fall mer. Og vi har fått medisiner. Hiv er ikke lenger en dødsdom. Men selv om vi vet mer er det likevel først og fremst kunnskap vi trenger mer av. Og kondomer. Mer kunnskap kan føre til mindre stigma knyttet til diagnosen. Det er dessverre slik at hivsmittede utsettes for diskriminering, fordommer og ubegrunnet frykt. Dessverre er det også slik at de fleste fastleger kan alt for lite om hiv. HivNorge – en organisasjon for hivsmittede – etterlyser høyere kunnskap i førstelinjetjenesten. Fastlegene burde rutinemessig oppfordre til hivtesting, nå blir testene bare utført i helt spesielle tilfeller.
Selv gikk jeg på legesenteret for å bli testet, men jeg måtte betale for testen, fordi risikoen var for lav, selv om jeg løy på meg ubeskyttet sex i Tanzania, slik min romanfigur hadde hatt. Hadde jeg bedt om en klamydiatest ville jeg fått denne utført gratis, uten spørsmål.
Folkehelseinstituttet anslår at mellom fem hundre og sju hundre mennesker i Norge lever med hiv uten å vite det. HivNorge ba, under høringene om hivforebygging som fant sted på Stortinget i oktober, om en økning på fem millioner kroner for å styrke arbeidet med forebygging. Et viktig ledd i dette arbeidet er nettopp å få ned mørketallene. Stortinget ønsker å spisse innsatsen mot menn som har sex med menn og mot innvandrere, noe HivNorge synes er bra, men ikke tilstrekkelig, som de sier på sitt nettsted. Folk flest må også få informasjon, spesielt ungdommen, de stadig nye generasjonene som ikke vokste opp med skremselen på åttitallet, som lett kan tro at hiv er noe som finnes i Afrika, i den grad de har hørt om det i det hele tatt.
Det er heldigvis få ungdommer i Norge som har hivdiagnose, sjansen for å bli smittet innad i denne gruppen er altså lav. Men antall smittede i gruppen øker fra år til år. Skal vi sitte og vente til tallet blir enda høyere? Hvor mange hivsmittede er for mange? Riktignok er risikoen lav, men folks oppfatning av trusselen er lavere enn situasjonen burde tilsi.
Dette er åttitallet snudd på hodet.
Per oktober i år er det 5500 mennesker som lever med hivdiagnose i Norge. Mange går lenge med viruset før de blir diagnostisert. I den tidlige fasen av hiv er man mest smittsom, det er da det er høyest virusmengde i blodet. Tidlig diagnostisering er altså viktig for å hindre eller begrense nysmitte. Mange mener også at §155 i straffeloven, hvis hensikt er å hindre smitte ved å gjøre den hivpositive ansvarlig, virker mot sin hensikt da den fører til at folk ikke tør å teste seg. Verdens helseorganisasjon, WHO, har også advart mot å koble sykdom til straff slik denne loven gjør.
I romanen min går hovedpersonen, en norsk kvinne som har fått hivdiagnose, en tur gjennom en landsby på Zanzibar. Hun kommer til et torg der en organisasjon holder informasjonsmøte om hiv og aids. «Skulle ønske de kunne komme til Norge, til min arbeidsplass», tenker hun. Jeg overvar selv et slikt møte, der de informerte om hvordan man skal leve med mennesker som er hivsmittet, om viktigheten av å ikke utestenge og baksnakke dem, og om hvordan man skal forebygge smitte. Senere var jeg på en liten klinikk i den samme landsbyen. På veggene hang plakater med informasjon om hiv. Jeg tok en lang prat med personalet om situasjonen. Hivtestene de utfører tar ti minutter og er gratis. For alle. I denne ganske store landsbyen var det kun én person som hadde hivdiagnose.
1. desember er verdens aidsdag. Det er en viktig dag å markere, ikke minst internasjonalt. Men også her i Norge har vi en jobb å gjøre. Folk trenger mer kunnskap, spesielt fastlegene, folk som jobber på asylmottak og helsesøstre. Men også alle vi andre.
Og folk må teste seg. Gjerne i dag.