Nelson Mandela har levd et langt liv og hele 27 år av det livet har han tilbragt i fengsel. Han vokste opp på landet, men da han flyttet inn til byen og utdannet seg til advokat fikk han kjenne apartheidpolitikken på kroppen. Det var en urettferdighet han ikke kunne akseptere.
Han meldte seg inn i ANC (African National Congress), og etter en årrekke med fredelige protester var han i 1961 med og opprettet MK, en væpnet fløy av ANC. Mandela ble leder for denne. Ikke-vold var et ideal de hadde etterlevd lenge, men det førte ingenstedshen. Derfor begynte de med sabotasjevirksomhet samtidig som de forberedte geriljakrig. Mandela reiste rundt under navnet Den sorte pimpernell, både utenlands og i Sør-Afrika, alltid i skjul, alltid med fare for å bli tatt.
Så ble MKs hovedkvarter avslørt, og hele ANCs ledelse ble arrestert og siktet for høyforræderi i 1963. Samtlige ble dømt til livsvarig fengsel. I sin berømte forsvarstale sier Mandela at dette er en kamp han er villig til å dø for.
De første 18 årene sonet han på Robben Island. Han hadde kone og barn, og fikk lov til å motta ett brev og ett besøk i halvåret. I hans selvbiografi Long Walk to Freedom forteller han om hvordan brevene han fikk var klippet i filler av sensuren, om lange dager i steinbruddet og om hvordan fangevokterne stilte seg opp og tisset der fangene satt og spiste. Da sønnen hans døde ble han nektet å gå i begravelsen.
I hemmelighet begynte han å skrive på sin selvbiografi, noe som krevde grundig planlegging; hvis noen av fangevokterne fant manuset ville det bli konfiskert og destruert. Det ble det også, men heldigvis hadde to av hans medfanger greid å skrive av og smugle ut manuset.
I 1985 fikk han tilbud om løslatelse mot at han ga opp den væpnede kampen. Mandela avslo. Ingenting hadde endret seg. Han var fortsatt villig til å dø for saken. Mandela er ikke den som feiger ut.
Nelson Mandela er et strålende eksempel på at det nytter å kjempe selv om overmakten er tilsynelatende uovervinnelig. Det var ikke gitt hvordan utfallet av kampen ville bli. Mange valgte å innordne seg, for å leve et slags liv, for å beskytte sin familie (dette var Mandelas store offer, familien). Mandela er et eksempel på at man kan la være å godta samfunnsstrukturer man synes er uholdbare. Han er en påminnelse om at dagens terrorister kan bli morgendagens helter. Noe å tenke på for oss her hjemme? Hvorfor er det ikke flere av oss som brenner butikker vi synes driver en umenneskelig behandling av fabrikkarbeidere i fremmede land, eller lenker oss fast i fly når vi ser at de forurenser så mye at jorda blir ødelagt?
«The ideals we cherish, our fondest dreams and fervent hopes may not be realised in our lifetime. But that is besides the point. The knowledge that in your day your did your duty, and lived up to the expectations of your fellow men is in itself a rewarding experience and magnificent achievement.» Fra et brev til Sheena Duncan, 1. april 1985 (hentet fra boka Conversations with Myself, som er en samling brev og samtaler av og med Nelson Mandela).
Men Mandela er ikke bare berømt for den rettferdige kampen han kjempet. Han er berømt for at han var et stort menneske på så mange plan. Han hatet ikke fangevokterne sine. Han så dem som individer, som ofre for den samme politikken han selv var et offer for, han er kjent for å se – virkelig se – de menneskene han omga seg med. Og ikke minst er han berømt for sin mangel på bitterhet. Med tanke på den ydmykende og umenneskelige behandlingen han ble utsatt for i en så stor del av sitt liv, er det et tegn på virkelig storsinn at han greide å tilgi, at han fikk igang et fruktbart samarbeid med de som hadde undertrykt ham og hans folk på det groveste gjennom så mange år. Dette samarbeidet førte til at han fikk Nobels fredspris i 1993 (sammen med F.W. de Klerk), og at han ble valgt til president i det første demokratiske valget i Sør-Afrika i 1994. Et historisk valg som blir gripende beskrevet i Long Walk to Freedom.
På slutten av sin selvbiografi (som kom i 1994) skriver han: «Jeg har gått den lange veien til friheten. (…) Men jeg kan bare hvile et øyeblikk, for med friheten følger det forpliktelser, og jeg kan ikke bli her, for min lange vei til frihet er ennå ikke slutt.»
Nå står han ved enden av veien slik vi kjenner den, og jeg håper han omsider kan få hvile nå.