Blogg

Zanzibar

Strømmen er gått, og jeg sitter i lyset fra en liten lampe som går på solcellebatteri, de legger batteriene på en stein i sola om dagen, og så har de lys til kvelden. Hvis strømmen går. Når strømmen går. Den gjør som regel det.

Jeg sitter og jobber på min lille veranda, med store, eksotiske trær like foran meg. En gang iblant hører jeg den stille lyden av et enormt blad som slipper taket i sitt opphav og langsomt, dvelende starter sin ferd ned mot bakken, en ferd som stadig blir forsinket av svippturer innom naboene på veien ned.

Lufta er lun og søtlig, full av lyd; sikader, frosker, gresshopper, vinden som rusker varsomt i trærne; og lengre unna; stemmer, latter, barnegråt, musikk fra en batteridrevet radio.

Det er fjerde gang jeg er på Zanzibar på to år. Enkelte ting gjentar seg gjerne, som at når jeg står ved utgangen på Schiphol flyplass i Amsterdam og vet at neste stopp er Afrika så kjenner jeg et digert glis vokse fram i ansiktet mitt. Alene er jeg, og jeg gliser som et fjols til meg selv. Snart er jeg der.

Så kommer jeg fram. Utslitt etter den lange reisa, jeg ser søppelet i gatene, ser den farlige trafikken og tenker på den alltid nærværende risikoen for å få magesjau, tenker på hvor langt unna familien min jeg er og lurer et øyeblikk på: Hvorfor dro jeg egentlig hit igjen?

Det tar aldri lang tid før jeg husker det.

Det er så banalt: Gjestfriheten, de åpne smilene, den trykkende heten, måten de sier haya på, svetten som siler mellom lårene, lyden av de tropiske nettene, stjernehimmelen, at alt ordner seg fordi det alltid er noen som er villig til å hjelpe meg uten å forvente noe tilbake, at ingen har det travelt, at alle lyver og sier jeg snakker swahili som en innfødt, at de kaller meg «søster», lukta av brent jord, mild matlaging og klær som har brukt litt for lang tid på å tørke, geitene som går og mekrer i det tørre krattet, de bittesmå og inderlig smakfulle bananene, de slanke og fargerike hønene som spankulerer i veikanten, kyrne du kan snuble over i mørket, sanda og de ørsmå bølgene mot tærne, vennligheten, kokospalmene som vaier høyt der oppe mot himmelen, måten de sier au vipi? på.

Og så videre.

«Går det bra, søster?» En av de fastboende går forbi nede på bakken.

Strømmen har vært borte lengre enn vanlig i kveld. Han sier han tror den kommer snart. Han sier det bare finnes én strømleverandør i hele Tanzania, og at de har problemer. Han sier at det kanskje har regnet veldig i Stone Town i dag, kanskje det er derfor. Men strømmen kommer nok snart.

Snart er jo et høyst relativt begrep, så det har han sikkert rett i.

Etter som lyset i solcellelampa gradvis blir gulere og gulere er det snart ikke annet å gjøre enn å sitte her og lytte til den tropiske natta.

Og var det ikke det jeg kom for, da?

Kontoret mitt i dagslys.