Første gang jeg så NoMeansNo var på Veita Scene i 1996. Jeg hadde hørt platene deres, men jeg visste ingenting om dem, jeg hadde ikke sett dem. Mens vi satt og ventet på at konserten skulle begynne så jeg en gammel, gråhåra gubbe vase rundt på scenen. Jøss, tenkte jeg, er det noen som har med seg bestefar på turné, så søtt. (mer…)
Jeg har lyst til å slå et slag for platesamlinga, den gode, gamle platesamlinga. Det er så mye nymotens nå for tida, filer som fyker gjennom grå ledninger, dingser nesten som prikker i lommene og ørene på folk, og skyer på Internett. Fint, alt det der, for all del. Men jeg liker plater. Vinylplater. Jeg liker CD-plater også, forsåvidt, men aller best liker jeg vinylplater. (mer…)
Det slår meg ofte hvor mye tid vi bruker på å flytte gjenstander fra ett sted til et annet. Dette fenomenet – også kjent som rydding – er en byrde for de fleste av oss. Og det er rimelig å anta at jo flere gjenstander man eier, jo mer arbeid blir det med denne ryddingen. Det er utvilsomt kjedelig, for ikke si meningsløst, å bruke timevis hver uke på å flytte på ting, derfor har jeg prøvd å la være, jeg har rett og slett lagt ned arbeidet i protest.
Det ble kaos. (mer…)
Hvorfor hekler ikke norske menn? Eller, for å si det på en annen måte, hvorfor blir håndarbeid sett på som en kvinnesyssel her i Vesten? Og rosa, og yoga? Slike spørsmål har jeg balet med helt siden jeg i en gymtime på barneskolen fikk tildelt en rød ball fordi det var «jentefarge». Jeg har aldri hatt så lyst på en blå ball i hele mitt liv som jeg hadde i den timen. (mer…)
Monoswezi er bandet som fyller det noe ulne begrepet «verdensmusikk» med mening. Det gjenspeiler seg allerede i navnet, som er satt sammen av første stavelse i landene bandmedlemmene kommer fra, nemlig Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. (mer…)
Per-Åke Persson, mest kjent som Peps Persson, har vært aktiv i Sveriges musikkliv siden slutten av sekstitallet. Til å begynne med spilte han blues, så gikk han mer og mer over til reggae, med sidesprang til både calypso og afrikanske musikkformer. Han har samarbeidet med et hundretalls ulike musikere opp gjennom årene, under ulike bandnavn (det mest kjente er nok Peps Blodsband, som ga ut sin første skive i 1974). (mer…)
Det kommer stadig flere merkeordninger for dagligvarer og vi hører støtt om hvor viktig det er med forbrukeropplysning. Vel og bra. Klart det er flott at varer merkes med «rettferdig handel» (eller «fairtrade» som det heter på moderne norsk) eller «økologisk» eller svaner eller nøkkelhull eller hva det nå er alt sammen. Joda. (mer…)
Strømmen er gått, og jeg sitter i lyset fra en liten lampe som går på solcellebatteri, de legger batteriene på en stein i sola om dagen, og så har de lys til kvelden. Hvis strømmen går. Når strømmen går. Den gjør som regel det. (mer…)
Oslo World Music Festival, Blå, fredag 3. november 2012: Det lukter Afrika, gulvet er dekket med gress flydd inn fra Etiopia dagen før, og vi er omringet av glisende og dansende mennesker fra både Etiopia og Norge. På scenen står ti-tjue musikere og dansere, det er litt vanskelig å telle, for hver gang man er kommet halvveis er det noen nye som kommer på scenen, noen går av, kanskje noen fra publikum hopper opp og hiver seg med i dansen, kanskje en av danserne går bak scenen for å skifte. (mer…)
I Macunduchi, sør-øst på den største øya på Zanzibar, har de en årlig festival som kalles Mwaka Kogwa. Det er en feiring av persisk nyttår, etter en eldgammel tradisjon fra en før-islamsk religion (zoroastri). (mer…)
«Oppdagelsesreisende på 1800-tallet kunne ikke begripe hvordan landsbyfolket kunne vite at de var på vei lenge før de ankom. Da de skjønte at en trommet beskjed kunne reise 600 kilometer på ett døgn, kalte de det lattermildt for télégraphe de brousse – «jungeltelegrafen». De visste ikke at denne formen for kommunikasjon kanskje var halvannet millennium eldre enn oppfinnelsen av morse.» (mer…)
I juni 2010 kom nyheten om at det skulle bygges en vei gjennom Serengeti nasjonalpark, tvers gjennom ruta for den årlige migrasjonen til to og en halv millioner store pattedyr. Veien skulle være en gjennomfartsåre som skulle lette adkomsten fra kysten og til landene i Sentral-Afrika. Nyheten ble møtt med sjokk og vantro blant forskere, turister og naturvernere verden over. Store kampanjer ble iverksatt for å få det hele stoppet. (mer…)
Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg tidligere i år kunne lese at Paul Simon skulle turnere, at han skulle ha med seg musikerne fra Graceland-albumet og spille mye av musikken fra nettopp den plata, og at han attpåtil skulle ta det hele med seg til Norge. Et slikt sammenfall av gledelige begivenheter hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve. (mer…)
Det finnes musikk, det finnes god musikk og det finnes fantastisk musikk. Og fremfor alt finnes det musikk som en aldri greier å bedømme objektivt fordi den er blitt en del av en selv, en integrert del av ens liv. Hver tekslinje bærer i seg et kapittel i ens liv, hver melodi bærer i seg det man har følt, tenkt og gjort mens man har hørt på den. Alle disse store øyeblikkene, de store møtene med kunsten, lagres i kroppen og gjør nettopp denne musikken uvurderlig. (mer…)
Jeg var femten år og hadde flyttet fra Tanzania til Nord-Norge, jeg frøs overalt og hjertet var fullt av lengsel. I bagasjen til familien lå en kassett, en opptakskassett. På den ene sida sto det Mbilia Bel. Jeg ante ikke om det var navnet på et band, en person, en plate eller en musikkstil, men jeg pleide å spille den når jeg var alene hjemme. (mer…)